Ordet filosofi er et svært interessant ord. De fleste filosofer kan gi deg standardbetydningen av det. Men svært få kan gi deg hva dette som ordet hentyder til egentlig er...

Filosofi er transkribert fra gammelgresk, og er et sammensatt ord. Satt sammen av ordet "filo" som betyr kjærlighet, og "sofi" som betyr "visdom". Tilsammen betyr ordet filosofi altså "kjærlighet til visdom". Og det er i denne betydningen vi vanligvis bruker ordet.

Håndverk, dyktighet, evne
Men ordet, "Filo", mer originalt stavet som "Philos" betyr også venn. Og ordet "Sophi", eller bøyd som "Sophia", betyr også "håndverk, dyktighet, evne". Det oversetter jeg med "kunnen", eller "å kunne noe godt".

Når vi tenker på en venn, tenker vi på noen som står oss nær. Når vi tenker på et håndverk, eller dyktighet, eller å ha evne til noe, tenker vi oftest på en utfoldelse av en praktisk virksomhet. En god håndverker er en som har gode evner og utfører sin virksomhet med dyktighet; han har kunnen.

Å tenke på filosofi på denne måten, som philosophia, er å tenke på filosofi som noe kvalitetsmessig, noe dyktig; noe med gode evner, som er nært, kunnskapsmessig, støttende og vennlig. Slik sett blir filosofi noe som har nær tilknytning til de vanlige, hverdagslige diskursene våre; og ikke noe fjernt som foregår i universitetenes elfenbenstårn (som kanskje ikke engang har vindu...).

Intet endegyldig svar - det fremmede
I dag har filosofi over 2400 års historie innbakt i seg - og utvikler seg fortsatt. Filosofien slik den foregår på universitetene er beslektet med philo-sophia, som venn-av-kunnen, men er ikke det samme. Spør vi nærmere hva dette philosophia er for noe, kan ikke svaret på det bli endegyldig; for det lar seg ikke fastholde som sådan. Philosophia, kan ikke kjennes ved en beskrivelse, eller ved alene å assosieres til filosofi (philosophia), og er ikke navnet på en ting, eller en merkelapp på et noe. Det har ingen pris, og har heller ikke noe stedlig eller rommelig over seg, som sådan.

Slike beskrivelser kan lett få philosophia til å fremst som noe u-begripbart, som en plante som kun lever en stund, ett år, et døgn; som en flue vi ikke rekker å se ordentlig på før livet dens ebber ut. Men jeg tenker at philosophia ser slik ut fordi vi er fremmede for det.

Hvorfor er vi fremmede for det?


Fagfilosofien skjuler philosophia
Når vi treffer filosofi, som fagfilosofi på universitetene, eller som en ren teoretisk virksomhet, er philosophia godt gjemt, skjult i den virksomheten som kun greier å få frem at dens verdi, kun er en indre verdi, kun har egenverdi, og intet annet, fanget som den er i en smal definisjon av filosofi; hvor dens eneste ordentlige begrunnelse ligger i å fortsette å frembringe filosofi for filosofiens egen skyld; og i å ale opp nye filosofer. Dette var for eksempel Bertrand Russels begrunnelse for filosofi. Alt dette er for så vidt prisverdig. Men filosofien startet som mye mer enn dette.

Mannen som kunne redde verden - men ikke seg selv
Filosofien startet med en mann som kunne redde verden, men ikke kunne redde seg selv, nemlig Sokrates. Hans virksomhet var en virksomhet som hele tiden pågikk med henblikk på hans diktum; "Gnothi Sauton" - erkjenn deg selv. Alle hans forsøk i filosofien gikk ut på å lære - seg selv og andre hvordan de kunne trene seg på å dø, ved å lære å leve bedre. Men til slutt var det akkurat denne virksomheten som ble hans død. For han nektet å fravike sin virksomhets prinsipper; nettopp fordi det var disse han levde etter og for. Skulle han ha fraveket dem, ville han ha fraveket dette "hvorfor" og dette "hvordan", som i hans liv gikk ut på ett for ham; og som var hans liv. Hvorfor redde livet fra døden, hvis det samtidig drepte livet? Da var det bedre å dø, for Sokrates.

Sokrates elsket filosofi, men nettopp som en praksis i livet; med henblikk på livet. Og det er herfra vi må finne røttene til filosofien, nemlig i en virksomhet med henblikk på livet selv. En teoretisk kunnen, som praktiseres i hverdagens alle gjøremål; fordi den har et praktisk siktemål; nemlig livet selv.

Dette har fagfilosofien glemt; og slik skjuler den sin egen arv for seg selv, og for oss.


Oppdagelsen av philosophia som praksis
Oppdagelsen av philosophia har intet mystisk i seg, er ikke noen religiøs øvelse, og vel heller ikke noen intellektuell erfaring; men er snarere en eksistensiell opplevelse av at filosofien er en virksomhet i praksis. Philosophia er den veien vi går, gjennom dialog og samtale (ikke diskusjon), og gjennom hvilken vi oppdager oss selv, når vi skjønner at philosophia for oss alle er en hjemkomst fra forborgenhet til forsøk på gjennomsiktighet i livet.

Filosofisk praksis som hjemkomst i gjennomsiktighet
Ikke-akademisk filosofi i form av Filosofisk Praksis er en kunnen og en virksomhet, samt en praksis som ikke bare utstyrer oss med analytiske muligheter, evalueringer og fortolkninger, osv, men er også en holdning, og en vei.

Denne veien og viljen til å gå den, kan utstyre oss med evnen til å bemyndiggjøre oss til å både forstå, og forsøke å finne mening i vår egen verden, og kanskje se vår bestemmelse svært mye klarere. Er vi heldige, og forstår philosophias nådegave, kan vi se vårt eget verdensbilde med klarhet og tydelighet på en slik måte at det gir oss muligheten til å utfolde oss på best mulig måte for oss selv, i vårt eget liv.

Slik kan vi komme hjem til oss selv i vår egen selvutfoldelse; og bli gjennomsiktig for oss selv.

Skriv inn dine kommentarer her.

Her kontakter du meg!