|
Tilbake til forside: Tekster
|
|
Don Juan, Faust, Ahasverus og Kierkegaard
° Anders Holt - www.sophia.no °
Innhold
En slags bevissthetsteori
Don Juan
Faust
Ahasverus
Avslutning
Noter
I denne teksten (1) ønsker jeg - med hjelp av Georg Price (2) sin bok - og min tolkning av denne og Kierkegaards tekster (3) - å vise det estetiske stadium, eller eksistenssfæres tre nivåer, slik de eksemplifiseres i de tre estetiske skikkelsene Don Juan, Faust og Ahasverus. I tillegg prøver jeg implisitt å vise denne eksistenssfærens relevans i forhold til menneskets situasjon og konstitusjon, slik jeg forstår Kierkegaards utlegning av denne.
En slags bevissthetsteori
"Mennesket er Aand. Men hvad er Aand? Aand er Selvet. Men hvad er Selvet? Selvet er et Forhold, der forholder sig til sig selv, eller er det i Forholdet, at Forholdet forholder sig til sig selv; Selvet er ikke Forholdet, men at Forholdet forholder sig til sig selv. Mennesket er en Synthese af Uendelighet og Endelighed, af det Timelige og det evige, af Frihed og Nødvendighed, kort en synthese"(4)
Slik er altså mennesket satt sammen, og slik fungerer selvet, ifølge Kierkegaard. Begrepet Aand kan vi her for enkelthets skyld bytte ut med selvbevissthet, og det at vi både forholder oss til oss selv og vår omverden og igjen forholder oss til det at vi forholder oss til oss selv, og andre.
Vi er altså i vårt vesen selvbevisste, selvreflekterende, og forholder oss alltid til oss selv. I tillegg er vi sammensatt av de fundamentalt motsatte kategorier Uendelighed og Endelighed, som vi kan lese som vår evne til å abstrahere oss selv totalt, og vår evne til bare å være et produkt av det rent empiriske. Altså være et rent produkt av vår sosialisering i det sosiomaterielle felt. Som et rent samfunnsprodukt vil vi være et produkt av det timelige, av vår tid, vårt sted, og tidens ånd, og dette utgjør vår nødvendighet. Mens vår frihet kan konstitueres ved at vi kan velge å ikke bare være et produkt, ikke kun være noe som vi er pådyttet utenfra, men at vi også kan velge vår egen personlighet gjennom et transcendentalt sprangpreget valg. Og slik bli et produkt både av det rent allmenne og det rent individuelle enkelte individ. Sammen. Noe vi hele livet fortsetter å være. Dette er en del av selvets dialektiske utvikling.
Selvets konstruksjon gjør at vi aldri fødes eller kastes ut i verden som et ferdig produkt. Vi både danner oss selv, og dannes. Vi begynner vår væren i verden som uferdige mennesker. Og det er vår oppgave i størst mulig grad å danne oss ferdig selv.
Denne uferdighet kaller Kierkegaard for fortvilelse. Fortvilet er vi helt til vi har dannet oss ferdig. Når vi er ferdig dannet, hviler vi gjennomsiktig i oss selv. Men det er Kierkegaards påstand at vi aldri helt ut kan danne oss selv fullstendig, at vi i siste instans trenger hjelp. Dette uttrykker Kierkegaard slik:
"Dette er nemlig Formelen, som beskriver Selvets Tilstand, naar Fortvivlesen ganske er utryddet: i at forholde sig til sig selv, og i at ville være sig selv grunder Selvet gjennemsigtigt i den Makt, som satte det." (5)
I dette ligger det altså at den eneste måten vi kan danne oss selv på, den eneste måten vi kan leve et liv i en ikke-fortvilet tilstand, er når vi har valgt oss selv som vi er, og etter dette, at vi så får hjelp til å leve og tåle og utholde denne vår menneskelige fortvilelse av Gud.
La oss forutsette at denne dannelsen er nødvendig for et fullgodt liv og se på det som den eneste måten vi kan leve et liv så godt det faktisk lar seg gjøre. Livet slik det kan leves, for i størst mulig grad utholde den "terrorbalansen" bevisstheten trenger for å leve et liv med en integrert personlighet som kan danne det faste punktet en kan forankre sin tilværelse i. Hvis vi ikke forankrer oss i oss selv, så vil vi måtte leve som estetikere, og dermed med en fragmentert, splittet, ikke sammenhengende personlighet, som vil føle verden som en lidelse, som kjedsomhet, som lede, og ikke som egentlig meningsfull. Verden vil kort sagt fremstå som fortvilelse i en eller annen form. Det finnes mange typer fortvilelse, og potensielt like mange partikulære utgaver av den som det finnes enkeltmennesker i verden. Den kanskje vanligste er den hvor mennesket er skjult fortvilet. Det vil si: Det vet ikke om at det er fortvilet, og går rundt i lykkelig uvitenhet om sin egen ulykkelige tilstand. Dette er den mest tragiske fortvilelse. Mennesket kan vinne hele verden, men det taper sin sjel.
Den helt ureflekterte fortvilelse finnes hos den helt ureflekterte person, modellert som spissborgeren. Spissborgeren hos Kierkegaard er ikke vår spissborger, hvor valøren ligger nærmere en småskåren, trangsynt, og fordomsfull person. Kierkegaards spissborger er en person som gjør det alle andre gjør, mener det alle andre mener, sier det alle andre sier. Er det alle andre er. Altså en gjennomsnittsperson, som ikke driver med noe annet enn det alle andre driver med. Personen går søvngjengeraktig gjennom livet uten at noe blir spesielt viktig, og ihvertfall ikke en selv. Hun eller han er et man. Er et menneske som enda ikke har blitt et selv, og som heller ikke har en anelse om dette. Det er et menneske som altså enda ikke har dannet seg selv. Et menneske som lever i den totale umiddelbarhet. Det om seg selv totalt ureflekterte menneske. Eller altså et menneske som bare er et produkt av det samfunn og den tid det lever i. Det kan kanskje eie hele verdens herlighet, men ikke seg selv.
På ett eller annet tidspunkt vil spissborgeren forhåpentligvis våkne opp, og se seg selv som et manglende selv. En krise vil oppstå, og vedkommende begynner å bevege seg rundt i verden på en annen måte. Det er fristende å se paralleller til forskjellige typer livskriser. her.
Vi beveger oss over til den første skisserte idealtype.
Don Juan
Det ureflekterte estetiske individ
Kierkegaards symbolske person for det ureflekterte estetiske individ er Don Juan skikkelsen i Mozarts Opera. Han er det estetiske mennesket i dets prereflekterte fase. Han er ikke spissborgeren. For spissborgerens liv har Don Juan forkastet (etter en krise av et eller annet slag, som innebar at Don Juan så verden med nye øyne, og innså dens - for han - trøstesløse innhold) til fordel for et liv i lystighet, munterhet, og komplett amoralitet. Hans liv har ingen faktisk koherens - eller sammenheng, det er bare i de øyeblikkene - i de hendelsene - som det lever i. Han avslutter hele tiden, han begynner på nytt hele tiden. Kun rettet mot et begjær etter å leve, og leve behagelig, å nyte livet uten hindringer, hverken fra utsiden, i form av forsakelser eller avståelser, eller fra sitt indre i form av selveksaminasjon, selvrefleksjon. Som Mozarts Don Juan kjenner ikke det ukompliserte estetiske mennesket noen problemer, og frykter problemer. Enhver nytelse er god nok for det estetiske mennesket, som alle kvinner er gode nok for Don Juan. Han lever i øyeblikket, og er derfor slave av det lykkelige moment. Men dette kan aldri gjentas, derfor må det alltid finnes nye øyeblikk, i skikkelse av nye hendelser, eller nye opplevelser, slik Don Juan alltid må finne nye kvinner.
Bare musikken kan formidle dette nivået å leve på, med sin udefinerbare sanselighet. Som ikke er hverken ondt eller godt, men likevel farlig på grensen av begge deler, og i hvilken mennesket ikke har noen klar aktualitet. Dette fordi bare musikken er et tydelig nok abstrakt medium. Derfor er det korrekt av Mozart, ifølge Kierkegaard, å fremstille Don Juan som svevende mellom ideen og realiteten av en klart definert person. Som musikken jo også gjør - Don Juan er ren energi, en kraft, selve den potenserte sanseligheten. Han tar aldri form eller substans. Han formes konstant, men blir aldri avsluttet. Derfor kan han aldri bli et samlet menneske, et avsluttet permanent dette konkrete menneske; et "Den Enkelte", for han eksisterer kun i øyeblikket og kan aldri ha en samlet personlighet, fordi hans eksistens ikke er annet enn summen av hans øyeblikk og ikke en vedvarende hendelse. Hans problem er jo at momentene, er rent abstrakte, og ikke koherente, varende øyeblikk, men kun en slags tilværelsens gnister. Disse slukker som kjent, og må erstattes av nye gnister. Det er bare i gnistens glødende hendelse han virkelig er.
Hvis han etter våre begreper er troløs, utro, så er dette bedømt ut fra vår standard, ikke hans, fordi han lever i øyeblikket. Kvinnen med Q er hans liv, og frem til møtet med henne er han trofast. For han elsker ikke kvinnen som en konkret person, men kvinnen som idé. Så hver kvinne han møter, møter han som Quinden, og ovenfor henne - ovenfor momentet, er han trofast. I dette er han evig trofast. Men bare i øyeblikket. Neste konkrete kvinne er et nytt moment, som han også er evig trofast ovenfor. Innenfor sitt livs rammer er han alltid trofast, og lever aldri som troløs i egne øyne. Bevissthet om synd og skyld, krever en høy grad av refleksjon, som selvfølgelig Don Juan ikke eier. Han er uskyldig, og har ingen kritisk distanse til seg selv eller sine gleder. Han vet bare at han liker sine gleder. Som konsekvens må han ha dem.
Don Juan er essensen av det estetiske menneske, og kun musikken kan uttrykke den dimensjonen han eksisterer i. Det er et poeng, ifølge Kierkegaard, at et slikt primitivt og universelt nivå savnes i senere Don Juan operaer. For eksempel hos Moliére, hvor han blir gjort til et individ, en legende... og fremtrer derved som komisk. Dette er den senere Don Juan, som må konfronteres med omstendigheter, med konsekvenser. Og det er nettopp dette Kierkegaards og Mozarts Don Juan ikke må. For hvis dette skjer, så er han en av oss, en som må reflektere, og et menneske som strever med vanlige ting. Da må han løse ting som økonomi, utdannelse, alderdom, osv. Da er han ikke lenger den ureflekterte estetiker; dvs, den universelle forfører, men en reflektert forfører.
Slik som Kierkegaards Don Juan forfører bare ved sin lidenskapelige kraft, sin energi, sin rene lidenskap, forfører den senere Don Juan ved hjelp av triks og lurerier. Da har vi mistet poenget med Don Juan: nemlig Don Juan som prinsipp. Hans universalitet og tidløshet blir borte. For i egenskap av reflektert forfører trenger han tid til kunnskap, tid til flørting, osv. Og da er ikke gleden hans lenger i selve lidenskapen, men i det å forsøke å oppnå den.
Den tidlige Don finner altså behag i selve lidenskapen, selve begjæret, selve stemningen. Den reflekterte Don Juan nyter forførelsen, lureriet, liker å vite at han begjærer. Han står altså i et slags forhold til selve sin eksistens. På grunn av dette må Mozarts Don Juan aldri gis roller hvor han taler. For når han taler bruker han språket, han blir et mønster av språk, han blir reflektert, og som en konsekvens forsvinner hans kategori: han er ikke lenger et ureflektert fragmentert menneske. Derfor er det ifølge Kierkegaard, korrekt av Mozart å tolke ham gjennom musikken. For hans essens ligger i musikken. I musikken åpenbarer og utvider han seg selv. I musikken formidles hans følelse av seier, hans bevegelse, hans, hans rastløshet, og hans fremadstormende frihet. Bare i musikken er det mulig for ham å forbli som liv og kraft, og som idealitet, som noe som er mer absrakt enn aktualitet.
La oss se litt på Kierkegaards syn på musikken. For Kierkegaard er den bare en slags aristotelisk katarsis. Den har ikke noen primær betydning. Og den kan ikke under noen omstendighet gi en erfaring gjennom hvilken man kan nå virkeligheten. Den kan heller ikke være en bro mellom mennesket og Gud. Musikk er i siste instans en dør inn til ingenting. Bortsett fra til menneskets stemninger. Og fordi musikken er abstrakt og derfor uavsluttet - ubestemmelig, kan den bare formidle det mest generelle i all sin generalitet, og slik sett alltid være uhemmet, ikke begrenset av det faktiske, det konkrete. Musikken er med andre ord ideell. Samtidig er musikken det eneste medium som direkte kan åpenbare et menneske for seg selv. Den kan klargjøre dets stemninger bedre enn noe språk kan. Musikken er altså det beste medium for å kommunisere en stemning eller holdning, til mennesket selv.
Kierkegaard ser en stor fare i musikkens stemnings-åpenbarings-kraft. For musikken kan gi en slags makt, en slags ekstern autoritet, en transcendens til den stemning den formidler. Og ofte til slike stemninger og holdninger som ikke burde gis noen slags autoritet. Den kan også utløse oppdemmede følelser i selvet og reflektere dem tilbake i mer intens form. Men musikkens virkelig svakhet er at den aldri kan tvinge et menneske til en avgjørelse, aldri tvinge det til å handle ut fra hva den åpenbarer eller avslører. Musikken kan nok stimulere vår fantasi, og åpenbare noe for oss, men tvingende overbevise oss: aldri !
Musikken kan gi oss en følelse av transcendens, av utrolig styrket stemning, av å leve intenst i nuet. Kort sagt være beruset av behaget i øyeblikket... Men når musikken dør hen, dør disse følelsene med den, og hvor er så det menneske som gledet seg over opplevelsen av en i musikken styrket personlighet: jo nettopp der han var før musikken. Hans faktiske tilstand er uforandret.
Musikken begynner ofte der språket slutter. Men det er nødvendig å spørre seg: "begynner med hva?" - og også, "hvor leder det hele hen?" Jo ifølge Kierkegaard begynner musikken med å bevege seg bakover. Fordi musikken ikke kjenner noe spesifikt. Den påtvinger ikke noe krav på mennesket. Og slik blir menneskets kritiske evne forbigått. Men på den annen side involverer språket refleksjon, og refleksjon involverer selvundersøkelse og selvansvar. Og selvansvar involverer en konfrontasjon mellom selvet og seg selv, og i siste instans et brudd med umiddelbarheten. Musikken er altså ideel, abstrakt, eksisterende i momentet - Som estetikeren.Men musikken har absolutt autoritet på et område: Nemlig på det sanselige, det estetiske. I musikkens natur finner vi den klareste vei til det estetiske menneskets essens. Musikk er for eksempel kun når den høres eller spilles. Den hører til momentet. Den eksisterer kun i momentet. Når momentet er forbi, er det ikke mer. Det finnes bare stillhet. Slik er det også med det estetiske mennesket: musikken kommer, musikken går. Det finnes ikke noen historie, ingen koherens/sammenheng, og dette mennesket skynder seg i en evig forsvinden, akkurat slik som musikken, som er over så fort den har sluttet å lyde, og kun eksisterer så lenge den lyder.
Som en slave av det lykkelig moment, er et menneskes liv på dette nivået bare diktert av sin søken etter slike øyeblikk. Når det lykkelige moment forsvinner, forsvinner hans følelse av velvære, av å være i det hele tatt. Som en konsekvens er hans eneste formål, hans eneste bestemmelse å sørge for at dette skjer så sjelden som mulig. Han kultiverer derfor sin fantasi, på bekostning av sin vilje, og dette mennesket løper rundt på leting etter seg selv overalt (men ikke det eneste stedet det vil finne seg selv: nemlig i seg selv, og ikke i gjenstander og hendelser på utsiden av ens eget indre), det vil si etter lykkelige øyeblikk, fordi det, i denne tilstand, kun er der det har sitt selv, ingen andre steder. Litt mer abstrakt: slik er dets selv satt på utsiden av seg selv og samtidig helt i det endelige, det timelige. Han betinges av noe på utsiden av seg selv. Dette menneske modnes aldri, og forblir kun en slags skygge av et menneske.
Så kommer krisen. Ikke frembragt av en slags selvbevisthetens eksplosjon, eller av en følelse av synd, eller dårlig samvittighet, eller av en slags overbevisning om endelig å starte livet på nytt: nei, Guds vrede er grusom i sin logikk. Dette mennesket går hen og kjeder seg! Livsfasen går hen og oppløser seg i matleihet, overmetthet. Det er ikke nok kun å leve i momentet.
Den ureflekterte estetiker kan risikere å bli den reflekterte estetiker.
Faust
Det reflekterte estetiske individ.
Kjedsomhet fører til dovenhet, surhet, matleihet, ørkesløshet, lede, osv. For å fjerne dette begynner mennesket å praktisere en slags utsiling av sine "gleder". Det velger de "beste", det vil si de hendelsene som har en lengre varighet av den glede og lykke og behag det søker. Men kjedsomheten som allerede har trengt seg på, leder mennesket inn i en tung spiral.
Kierkegaard mener at kjedsomhet er en sjeldent gjenkjent, fundamental tilstand, med like sjeldent gjenkjente implikasjoner. Kjedsomhetens tilstand kom inn i verden med det første mennesket og syndefallet. Den øker proposjonalt med befolkningsøkningen. Kjedsomhet destruerte - implisitt - Rom, hvis fall bare ble en smule forsinket ved brød og sirkus.
Det finnes to typer kjedsomhet: En sjelden, som er en delvis medfødt godslig tilbøyelighet, og delvis tilegnet umidelbarhet. Kierkegaard bruker engelskmannen som høyeste form av denne(!) - og denne dveler vi ikke noe mere med. Den andre er en farligere sak. Den oppstår i eksistensens sentrum, og er tærende i sin natur. Den vanligste kuren for denne er vanlig arbeid. Men arbeid utsletter ikke kjedsomheten. Arbeidet kurerer bare dovenhet og ørkesløshet, og dette er ikke kjedsomhet. Kjedsomhet er eksistensens bedervelse, og grunnene til dette ligger mye dypere enn vår bevisste aktivitet.(6)
Kjedsomhetens resultat er at mennesket tvinges til å reflektere over seg selv, til å konfronteres med seg selv, som igjen fører til alvorlige sideeffekter. For dette innleder en tvil i individet selv om dets egen personlighet, dets egen fremtid, og til slutt om verdien av livet selv. "Kan livet noensinne leves lykkelig?", "Er det en mening med det hele?", "Er dette tingenes natur, eller er det vår skjebne?", osv. Kort sagt, man stiller spørsmål ved fundamentale sider i sin egen situasjon.
Symbolet for dette mennesket hos Kierkegaard er Faust-skikkelsen. Han er en umoden mann, fordi han ikke har dannet seg ferdig, en mann som kjeder seg. Kjedsomhet blir for ham roten til alt ondt. For kjedsomheten skaper tvil, som ikke er en slags skepsis, ikke den lekne, halvt filosofiske, halvt ironiske tvilen, men den tvilen som bare er der, som man ikke forstår, men som man må gjøre noe med, uten å vite hva. Faust representer slik den klassiske utgaven av en tvil som er mere fundamental enn den intellektuelle tvilen, og som er en tvil som har sin objektive grunn utelukkende i selvet selv.
Gjennom tvilen og kjedsomheten kommer alt i negativt lys. Intet gleder lenger, intet tros lenger. Sensualitet og sanselighet for eksempel gir ikke lenger glede. Den ytterste gleden ligger i forførelsen, frem til fullbyrdelsen, ikke selve fullbyrdelsen. Det er altså handling i refleksjon som gir glede, ikke det det hele leder frem til. For når fullbyrdelsen er over, så fremstår hendelsen som tom. Da må man bli kvitt kvinnen, og om nødvendig destruere henne.
Destruksjon er makt. Og Faust eksperimenterer med makt. Han søker den, og måter å bruke den på. Selger seg til djevelen for opplysning, men finner ikke gleden i dette, For Faust er ikke ond.Han eksperimenter ganske enkelt også med djevelen, og vil vel egentlig komme til å bli skuffet, for han tror ikke mer på djevelen enn han tror på Gud.Den eneste grunn til å eksperimentere med djevelen, er ønsket om å kjenne absolutt alle muligheter. Godhet og ondskap, de fundamentale kategorier er enda langt hinsides ham, så han kan hverken forstå hva det betyr å gi seg over til Gud eller djevel, godhet eller ondskap.
Alt det gode han kjente inneholdt lite og resulterte til slutt i kjedsomhet. Som et resultat griper han etter alt uvanlig, alt nytt, og finner til slutt seg selv på de sideveier som leder over grensen til forbudte ting. Så møter han godheten i Gretchens skikkelse, som han jo respekterer, idet minste fordi den gjør forførelsen vanskeligere, og dermed mer sjelden, og dermed mer ettertraktet. Men han forsøker aldri å ødelegge den, selv om han overlater henne til ødeleggelsen: med godtheten og troen intakt. Men ikke fordi dette har noe budskap for ham. Kun fordi det tilhører de ting som han ikke kan bestemme seg for eller til. Faust hater ikke Gud, noe mer enn han elsker Djevelen. Han er rett og slett ikke sikker på eller klar over, deres relevans. Og paradoksalt nok er det hennes tro som redder ham. For når han til slutt står der som et barn, fanget inn av sin egen brann, blir han reddet ved Gretchens tro, som han uten å vite om det, hadde forlatt intakt.
Men poenget her er det lys som Faust kaster på denne måten å eksistere på. Dette mennesket - Faust sin skikkelse - er hverken ondt eller godt, hverken skyldig eller uskyldig, men føler bare en tilstand av hyperkjedsomhet, og tvilende til alt, med en økende illusjonsløshet om seg selv og hele verden rundt seg. For å forsøke å bøte på dette, forsetter han å lete etter det "lykkelige øyeblikk" som vil innfri hans forventninger, men blir samtidig mer og mer skeptisk til om han noensinne vil finne det. Han leter og leter, men finner aldri løsningen, idet hans leting jo alltid foregår i det sosioale rom, og det er ikke der løsningen ligger. Den ligger nettopp i ham selv. Og der leter han aldri. Han er bare fragmentert til alle de små øyeblikk som han har funnet, men disse er forbi straks de er opplevd, og skaper ingen koherens i hans liv. Han mangler personlighetens integrerende kraft. Faust tviler og leter, men finner aldri noe varig.
Men Faust når aldri den mest radikale form for tvil: fortvilelse. Nettopp fordi livet enda ikke har mistet sitt løfte om flere ubrukte muligheter. Det er alltid en mulighet for at det uforutsette inneholder svaret på hans søken.Men livet står ikke stille. Og i dette er det forskjellig fra alle abstrakte behandlinger og fiksjonsfortellinger om det. Tiden går rett og slett. Et menneske forblir aldri der det er. Og mens avsmaken fører til kjedsomhet, og kjedsomhet til tvil, så fører tvilen til slutt til fortvilelse. Til den uopplyste slutten, en "dead end". Til den "stille, triste musikken".
Vi kan bevege oss over til den vandrende jøde.
Den vandrende Jøde
Det resignerte estetiske individ
Først har vi Don Juan. Det enkle, ukompliserte, ureflekterte menneske. Så Faust, det totalt ihjel-kjedete menneske, det spørsmålstillende, forvirrete, reflekterte, lengselsfulle menneske. Som også beveger seg rundt på jakt etter tilfredstillelse. På jakt etter en stillen av sin sult. Den tredje, klimakset, er Ahasverus; den evig vandrende jøde. Myten forteller at når Jesus gikk med korset oppover Golgata ville han hvile og lente seg mot en mur, men ble jaget derfra av en jøde. I sin forbitrelse forbannet Jesus ham, han skulle aldri dø, aldri finne den endelige hvile.
Han vandrer altså uendelig, fordi han har vært overalt, prøvd alt, sett alt, og nå finnes det ikke lenger noe sted det er verdt å stoppe ved. Han leter ikke lenger etter noe, for det er ikke mer å lete etter, ikke noe mer å føle, ikke noe mer å være. Alt har hendt før; intet er nytt under solen, hverken i ham selv eller i verden. Han vandrer gjennom verdens glede og lykke og liv uten håp eller smerte eller glede: I indifferensen som er fortvilelsens siste bunnmål.
Hans svøpe er hans ufrihet. Ikke fordi han er slave av noe, men fordi det ikke er noe mer det er verdt å være fri ovenfor. Begjær, lyst, nysgjerrighet, ambisjoner, stolthet er intet verdt for en som har prøvd alt før. Men som Faust er han ikke ond eller god. Han kan ikke tro på noe eller noen, på Gud eller djevel. Alt er indifferent for ham.
Men i denne indifferensen er det ingen hvile. Han forsøker å ta sitt liv, men slik som hans forbannelse ikke kan drepes, kan ikke selvet drepes. Dets indre struktur gjør det umulig. Som en konsekvens fortsetter dets sykdom og dets sprukne virkelighet, uendelig, og vedvarer uendelig som en uendelig byrde.
Denne tredje fasen ender i fortvilelse.
Avslutning
Det er ikke skikkelsene selv som her er poenget, men det de eksemplifiserer: nemlig spissformuleringer av det estetiskes tre deler. De er først og fremst en type frosne analogiserende, metaforiske vesensskildringer.
De viser nemlig livet på sitt mest enkle, mest generelle nivå, og dermed også livet på sitt mest fortvilte, mest kompliserte nivå. Livet med lette regler, uten hindringer, og med både ren ikke reflektert hengivelse (Don Juan) og fantasifull reflektert hengivelse (Faust), og til slutt uten hengivelse, kun med fortvilelse (Ahasverus). Det er et totalt pliktløst og valgløst liv.
Men for grunner uforklarlige for den som lever dette livet, så krever nettopp dette at man ikke kan forbli der, man må stadig søke mer. Det indre behovet for personlighetens integrasjon bringer et slikt liv til sin slutt. Kjedsomhet avbryter det, og denne følges av et slags aborterende forsøk på å overkomme det hele med enda flere forsøk på å få mer glede og lykke. Men selvets dialektiske struktur gir opphav til en enda høyere forstyrrelse enn kjedsomhet. Og til slutt blir mennesket klar over sin frustrasjon, en frustrasjon som ingen andre enn en selv kan fjerne. Det er mulig at hvis vi mennesker i vår natur var konstituert annerledes så ville vi ikke lide på denne måten. Men siden vi er slik vi er, må vi lide. Med minskende håp og et økende fordervet syn på tilværelsen. Hele veien i alt dette er Kierkegaard guidet av sitt syn på eksistensen. Kierkegaard argumenterer for at det ikke finnes noen rett linje, eller enkel løsning på eksistensen, og spør om livet noensinne er blitt noe bedre ved en slik energisk søken etter løsningen i det utvendige.
Men i all denne livsbevegelsen er det én ting som er felles, nemlig lidenskapen. Denne lidenskapen som det søkes med, den lidenskapen det lides med, er nyttig for mennesket, men kan aldri helt redde det. For tiden står alltid mot det, og mennesket er for alltid utsatt for krefter utenfor sin kontroll: Alt det endelige, alt det empiriske, som alltid er forgjengelig og derfor ikke kan representere noe fast punkt et menneske kan feste sin tilværelse i.
Dessuten, fordi det aldri ligger noe ekte avgjørende valg bak estetikerens bevegelser (dette fordi estetikerens interesser alltid ligger på utsiden av seg selv), gripes ingenting av det estetikeren klamrer seg til, permanent. Det vil si at mennesket, som estetiker, aldri fortsetter fra samme sted, og går videre. Det gjentar aldri seg selv. Og slik blir estetikeren alltid svevende i manglende kontinuitet. Svevende over seg selv, med den følge at selvet blir mer og mer sårbart, vanskeligere og vanskeligere å gripe som et selv. For hvis mennesket faktisk valgte, til og med valgte feil, så ville lidenskapen, den inderlighet som det valgte gjennom vise det at det valgte feil. Siden valget var gjort med hele personligheten, ville menneskets natur være renset, og på en måte integrert som et hele.(7)
Kierkegaard mener ikke at mennesket ikke utvikler seg på det estetiske nivå. Hans poeng er at det virkelige selv ikke trer frem, ikke trer i eksistens, gjennom et valg av seg selv. Og som en konsekvens av dette, så har det ingen virkelig, faktisk utvikling. Det selv som er tilstede på det estetiske nivå, er helt klart fullt utviklet i sin form, men dets substans ( som alene er det som kan gi det permanens) er pådyttet det fra utsiden. Og som pådyttet fra utsiden, som kun et produkt av det empiriske, som utelukkende skapt av det sosiale, er det helt og holdent betinget av det endelige, det vil si av forgjengelig og kontingente størrelser, og er derfor selv forgjengelig og kontingent, fragmentert og sårbart.
Selvet utvikler seg altså i timeligheten, dermed ved nødvendighet, ikke ved frihet, ingen forvandling skjer inne i estetikeren, ingen uendelig bevegelse hvorved han når det punktet hvor han blir det han blir
Slutten for det estetiske mennesket er fortvilelse. Fortvilelse over seg seg selv, fordi han ikke lenger tror på seg selv. Fortvilelse over sin menneskelige natur, fordi han ikke lenger tror at noe slags selv er mulig for ham. Fortvilelse over livet, fordi alle dets “i morgen” vil bli det samme som i dag. Og for estetikeren er dette det voldsomste uttrykk for kjedsomhet.
Svaret på dette for Kierkegaard er å velge denne fortvilelsen. Altså å vedkjenne seg hva den er: en sykdom i ånden grunnet i en skjev menneskenatur (i siste og første instans som følge av arvesynden), og å gjenkjenne den som dette, som et symptom - ikke på mangel av mulighet- men på mulighetens tilstedeværelse. Det vil si den muligheten som ligger i å velge seg selv. Ikke velge noe utenfor seg selv.
For den samme fortvilelsen er ikke bare estetikerens oppløsning, men også det veiskilt som viser veien ut av denne predikertheten. Derfor råder Assessor Wilhelm estetikeren A i Enten Eller til å velgelge fortvilelsen. å fortvile absolutt, og ved dette dra seg ut av estetikerens fortvilte situasjon: hans illusjon, og hans angst i para-fortvilelsen, som nettopp er en fortvilelse fordi den ikke enda har nådd det punkt hvor man velger den - inntil den altså når dette punkt.
Uansett hvem som velger fortvilelse, velger dette mennesket paradoksalt nok seg selv. Og å velge fortvilelse er å velge seg selv i sin egen konkretisering, som et definert individ. å velge seg selv som den man egenlig er. Det vil si, å ta på seg sitt selv, å overta det som før kun var pådyttet en. Gjennom dette valget definer man seg selv, gjennom å bli det man blir, og er. I samme øyeblikk har man funnet det faste punktet som ikke er betinget av den utvendige, empiriske verden, men som kun er betinget av ens eget selv (og Gud). Hos Kierkegaard er dette valget et transcendentalt sprang.
Men det er en annen historie.
°°°
Noter
1. Denne teksten ble opprinnelig holdt som et innlegg under hovedfagstudentenes filosofiseminar i Praha våren 1995. Så ble den skrevet om til litteraturtidskriftet Bøygen. Således har den ikke den strenge stringente stil som et essay i filosofi har, og bærer mere preg av et muntlig språk.
2. Georg Price The Narrow Pass A study of Kierkegaard's Concept of Man, Hutchinson of London, 1963
3. Der jeg refererer til Kierkegaards verker, gjøres dette etter Samlede værker bind 1-20, 4. utgave, 1991
4. Sygdommen til Døden, side 73
5. Ibid, side 74
6. Som en følge av syndefallets og vår manglende umiddelbarhet, og altså vår evne til å reflektere og forholde oss til oss selv og de følger dette får. Men dette er en redegjørelse som passer best et annet sted.
7. Uten at dette kan brukes til å rettferdiggjøre for eksempel en inderliggjort nazisme, men det er en annen problemstilling.
Skriv inn dine kommentarer her.
Her kontakter du meg!
|
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
Tilbake til toppen
|
|
