I essayet "Between Ideality and Reality – Some Principles", i boken Philosophy in Society, Herrestad, Svare, Holt , side 268, sier jeg “… the other person,my guest, is absolutely autonomous. This means that I see the other person as de facto free and self-governing. […] This means that the principle of autonomy is violated by all forms of manipulation and persuasion”.

Prinsippet om den andres autonomi er svært viktig for meg, og svært styrende for min praksis. Det er kanskje den av mine regulative idéer som jeg legger mest vekt på å følge. Ganske enkelt fordi det å følge det er med på å ”stemme” min praksis – min gjest og mitt møte i svært stor grad. Det at jeg alltid forsøker å følge dette å prinsippet er nemlig en sterk bidragsyter til å skape den åpenheten, og den mangelen på behandling og fortolkning av den andre i retning av å tre en teori ned over hodet på den andre, jeg svært gjerne vil unngå.

Prinsippet om den andres autonomi har altså et sterkt islett i seg av å brukes i praksis – ikke spesielt fordi jeg nødvendigvis tror på det – som et styrende prinsipp, et verktøy for meg selv i min praksis, slik at jeg igjen kan skape den stemningen jeg tror er svært spesiell for et godt filosofisk praksis-møte. Nemlig det åpne møtet. Det åpne møtet her, er et møte hvor jeg i praksis ikke dømmer den andre (positivt forstått) etter en eller annen teori om hvordan mennesket fungerer – eller etter dette og hint.

Det er jo her lett å innvende at også dette prinsippet innebærer en teori om mennesket, nemlig som et autonomt vesen. Og, ja, det er riktig. Men da må jeg si at nettopp ved å ikke teoretisere om dette prinsippet, men ganske enkelt ta det for gitt i praksis, fungerer prinsippet om den andres autonomi åpnende for situasjonen. Samtidig vet vi at de fleste andre teorier, utlagte eller ikke, vil lukke situasjonen på et eller annet vis. Ikke dermed sagt at dette nødvendigvis er galt. Det er bare ikke slik jeg praktiserer min Filosofiske Praksis.

Sagt på en annen måte: Prinsippet om den andres autonomi er et verktøy for å styre min bevisste og ubevisste holdning til den andre; og derigjennom noe som regulerer og stemmer hele vår samtalesituasjon, og altså hva jeg sier, gjør og mener ovenfor min gjest.

Det spesielle ved å gi den andre status som autonom, og bruke det på denne måten, er at vi bygger bro over to måter å se på kommunikasjonen i en relasjon på, nemlig på den ene siden som et uttrykk for samspill og interaksjon, og på den andre siden som et uttrykk for at vi tillegger den andre eller oss selv spesielle egenskaper når en samtale flyter lett – eller helst når den flyter dårlig, eller går i stå – istedenfor å spørre hva en selv kan gjøre, dvs. kan jeg gjøre noe med min måte å snakke eller være på, som gjør at dette skjer?

Grepet – prinsippet om den andres autonomi – gjør to ting på en gang, nemlig både å tillegge den andre en egenskap – autonom (men en tilleggelse av egenskap som fungerer positivt og åpner - ikke lukker samtalen), og å gjøre noe med min egen adferd og hva jeg sier – på en slik måte at det ganske enkelt bidrar til å åpne opp for den gode samtalen.

Skriv inn dine kommentarer her.

Her kontakter du meg!