Fortiden
Høsten 1992 kranglet mine medstudenter og undertegnede med institutt for filosofi ved Universitetet i Oslo. De ville ikke gi oss konto på dette Internettet. Etter mye diskusjon fikk vi tilgang i oktober 1992. Internettet var lukket for de fleste – men det åpnet seg for oss. E-post strømmet på – og jeg mottok straks mine første søppel-epost (spam). Jeg lagde mine første hjemmesider julen 1992 ved hjelp av en obskur tekstbehandler i Unix, kalt Emacs – hjemmeside-editorer fantes ikke. Nettleseren Mosaic begynte sin suksesshistorie på Internett rundt våren 1993. Denne ble senere til den fallerte legenden Netscape.

Ingen medier i Norge hadde egne nettsider. Weblogger, bilder, filmer, musikk, litteratur, biblioteksdatabaser, rene hjemmesider, firmahjemmesider, dagbøker, pornosider, ja nesten alt – fantes ikke på nettet. Og Tim Berners-Lee, mannen som la grunnlaget for Internett hadde enda ikke fått legendestatus. Les mer om ham her: www.w3c.org (pop up)

Men da, i 1993 hadde nettet allerede eksistert i over 20 år, og ideen til hyperlenker (lenker) var blitt introdusert 30 år før dette igjen i 1945 av Vannevar Bush, som skrev en artikkel om en “fotoelektrisk-mekanisk innretning” som kunne lage og følge lenker mellom dokumenter. Ideen har vært der lenge… men i 1993 kjente de fleste ikke til nettet. De fleste brukte det overhodet ikke; og hvis de brukte det, var det mest til e-post. Resten av fremtidens bruk var den gang for det meste visjonært beskrevet i science fiction fortellinger; mest i bøker, litt i filmer.

Uttrykket ”Cyberspace” var likevel definert av forfatteren William Gibson helt tilbake i 1984, i hans roman Neuromancer. Kanskje er dette begrepets kreasjon inspirert av den litterære bevegelsen han ble sagt å tilhøre (han har aldri sagt det selv), nemlig Cyberpunk, eller kanskje ble det hentet fra uttrykket ”cybernetics”. På norsk oversettes dette med kybernetikk, dvs. ”læren om det kunstige mennesket”. Satt sammen med uttrykket ”Space”, nemlig rom, blir det det kunstige rommet, mennesket beveger seg i, kommuniserer i - og lever i?

Men det er kanskje fremtiden


Nåtiden
I disse dager feirer vi i Norge minst 10 år med kommersiell e-post, vi har hatt 25 år med søppel-epost, og alle snakker om bredbånd til flertallet av folket – hvis de vil betale for det. Alle som begynner på et universitet eller høyskole i Norge i dag, får automatisk en konto på nettet – og e-post. Samtidig vet vi at et flertall av folket kan være logget på nettet nesten hele døgnet, og alle medier med respekt for seg selv har minst én nettside - helst flere. De fleste barnebarn viser bilder av sine barn til deres oldemor på Gjøvik, som er 96 år og har gått på Internettkurs for seniorer.

Verden er et mye mer åpent sted, kommunikasjonen går lynraskt, og ingen kan lenger ha monopol på nyheter og informasjon. Svært mange av oss så fly nummer to styrte inn i World Trade Center på direkten på Internett for nesten halvannet år siden. Der døde 3000 mennesker rett på, ikke TV-skjermen, men dataskjermen - foran et av verdens største publikum noensinne. Takket være Internett. Menneskets kommunikative rekkevidde er kraftig utvidet og nettet er nesten en ekstensjon av oss selv – en del av oss, helt naturlig – og helt kunstig.

I det jeg skriver dette, ”ripper” jeg en CD, det vil si lagrer en CD på min PCs harddisk, hvor hver melodi blir en såkalt MP3-fil. Når CDen ikke inneholder informasjon om seg selv, laster programmet jeg bruker automatisk ned titler og oversikter fra Internett, og lagrer melodiene med riktige informasjon. Ganske enkelt - enkelt. Senere kan jeg spille av musikken rett fra PCen. Eller legge den ut på det samme nettet som ga meg all informasjonen jeg behøvde for å lage en digital utgave av min atomiserte – håndfaste - CD, slik mange unge mennesker i dag gjør.

Fantastisk! Men…


"Man kan ikke drikke en god vin på avstand"
I 1998 skrev filosofen Paul Virilio om Internett: ”Man kan ikke drikke en god vin på avstand” – og det har han jo rett i. Hans poeng er at fascinasjonen av det nære blir avløst av fascinasjonen for det fjerne, og mener han, refleksjonen erstattes av en refleks, eller kanskje kunne man heller kalle det for en gest. Det vil si, det overflatiske erstatter det dype og den håndfaste virkeligheten. Internett er ikke bare frihet og fest, men også mulighet for tap av personlig identitet, opphør av sosiale fellesskap og undergraving av demokratiet og den demokratiske prosess.

Jeg tror han har rett i dette - men, Internett er også det motsatte, nettopp en støtte for ens personlige identitet: Ved hjelp av nettet finner man meningsfeller og kan diskutere og utveksle erfaringer og informasjon med dem; møte dem i virtuelle møteplasser. Man får slik både støtte for sin identitet, og deltar i (nye) sosiale fellesskap som ikke eksisterer andre steder. Samtidig kan Internett være en støtte for demokratiet, og for demokratiske prosesser: Man kan stemme over nettet, man kan levere sin selvangivelse over nettet, og mennesker som aldri ville fått frem sin versjon av sannheten, kan gjøre det via nettet. Amazonas-indianerne som ble jaget av det sittende maktapparatet, opprettet nettsider og oppdaterte dem via en solcelledrevet satellitt-telefon, fra midt inne i regnskogen. Slik nådde de for eksempel oss i Norge med sin versjon av sannheten. Unge mennesker i Irak, opprettet nettsider og oppdaterte dem med sin versjon av hendelsene - hele tiden mens USA og England førte krig mot deres land. Internett kan hjelpe den lille borgeren til å tale den store broren midt i mot – og gjør det, også.

En del filosofer mener likevel at Internett, til tross for sine åpenbare fordeler likevel fører til tap av identitet, av verdier; fører til nihilisme eller nivellering (forflatning) av våre verdisystemer. Kanskje har de rett i det. Likevel tror jeg det er slik at det nettopp er fordi man ikke kan drikke vinen på avstand, at Internett er så populært, eller for den saks skyld, SMS på mobiltelefoner er så populært. På den ene siden er Internett en utvidelse av menneskets kommunikative evner, og på den andre siden, har denne utvidelsen, disse evnene noen klare begrensninger, for eksempel mangel på det filosofien kaller for ”kvalia”, dvs. kvaliteten ved noe. Det finnes mange slike kvaliteter. For eksempel den taktile – dvs. at man kan kjenne på noe, føle vekten, dybden, omkretsen, om det er mykt eller hardt, osv. Dette kan vanskelig la seg formidle via nettet. En annen kvalia som det også er vanskelig å oppfatte, er smaksfølelser, som smaken av vin, av mat, av vann, av sigarer, osv, samt følelsen av smerte, glede, tristhet, oppstemthet - nesten alle slags indre tilstander. Eller kroppsspråk: Når e-post hadde eksistert en stund ble ”emoticons” definert, det vil si sammensetningene av forskjellige tegn for å uttrykke følelser eller intensjoner, som vanligvis ville vært synlige, i og med vårt ansikts- og kroppsspråk, som for eksempel dette smilet: :-) . Hva peker dette på? Annet enn at mennesket kompenserer for sine manglende evner, ved å utvikle andre måter å kommunisere på?

Bortsett fra behovet for å kommunisere enda bedre på nettet via mekanismer som forsøker å gjøre det samme vi kan gjøre ansikt til ansikt, så peker dette på noe annet og mer vesentlig. Nemlig nettopp det at det er visse ting vi ikke kan gjøre på nettet, som gjør bruken av det så populært.

På nettet kan vi slippe å si noe i presens, og vi kan slippe å være fysisk tilstede når vi sier noe. Nettopp derfor er e-post så kjekt å bruke: Vi kan kommunisere uten å være tilstede, og uten å gjøre det i sanntid. Dette fører til at det er lettere å frasi seg ansvaret for en sak, fordi jeg jo har ”informerte deg” via e-posten jeg sendte i forrige uke. Ved hjelp av nettet slipper jeg virkeligheten – og lar u-virkeligeten ta over. Ved hjelp av e-post kan jeg være tilstede i en sak – uten virkelig å være det. Nettopp det gjør e-posten svært behagelig å bruke. Sagt på en annen måte: E-post på nettet erstatter vår kommunikative tilstedeværelse med et kommunikativt fravær, med de mangler dette innebærer – og nettopp disse manglene er nettets styrke! Fordi jeg ved hjelp av disse manglene kan gjøre ting jeg ellers ikke hadde kunnet gjøre i virkeligheten. Igjen: Fraværet er samtidig nettets styrke - og nettets svakhet.

Kanskje ser vi det samme fenomenet tydeligere hos storbrukerne av SMS-meldinger. Nettopp det at vi ikke behøver å si noe ansikt-til-ansikt gjør SMS så populært. Da kan man nemlig si og kommunisere det man ellers ikke hadde turt å gjøre ansikt-til-ansikt; Det er lettere å si ”jeg elsker deg” på SMS enn ansikt-til-ansikt. Paradoksalt nok er det avstanden, og manglene ved denne måten å sende meldinger på som er en av grunnene til deres popularitet, i tillegg til den utvidelsen av våre evner de også er, selvfølgelig.


Fremtiden
Så hva med fremtidens Internett? Det er relativt vanskelig å spå – spesielt om fremtiden, og kanskje særlig om en fremtidig, kunstig verden som Internett. Det overlater jeg til science fiction forfatterne. Les William Gibsons roman Nevromantiker, boken som lanserte nettet som en virtuell, grafisk tredimensjonal verden. Les også Walter Jon Williams bok Aristoi, som har en fantastisk forestilling av hvordan fremtidens verden(er) er koblet sammen i et hyperglobalt nettverk, og hvor man vanskelig kan skille mellom det ene nettet og den andre virkeligheten. Og les til slutt Neal Stephensons The Diamond Age, om ”Den unge damens utdanner”, en bok med et brukergrensesnitt som forandrer seg og vokser med barnets modenhet og reflekterer hennes liv. Kanskje er nettfremtiden nådd når det nettet vi kommuniserer i og med og rundt, forandrer seg samtidig som det forandrer oss – i sanntid. Hvem vet?

Uansett – gitt dagens nett - foretrekker jeg foreløpig en helt ekte, helt nett-uavhengig smaksinformativ sigar, fremfor den virtuelle jeg selvfølgelig kan finne på nettet.

Skriv inn dine kommentarer her.

Her kontakter du meg!