01.06.2005 - Den usosiale røykeloven
07.06.2005 - Norges 100 års dag er en anledning til...
12.06.2005 - Valgsituasjoner og virkelighet
20.06.2005 - Mening i spørsmålet om det meningsløse?
21.06.2005 - I dag ville Sarte ha vært 100 år gammel...
24.06.2005 - Sartre i norske aviser ???

01.06.2005
Den usosiale røykeloven
I dag er det akkurat et år siden sektmedlemmet Høybråtens diskriminerende røykelov begynte å løpe sitt på mange måter maktmisbrukende løp. Og jeg er forbannet - men jeg røker ikke.

Hvorfor er jeg forbannet?

Høybråtens røykelov er diskriminerende fordi den ikke tar hensyn til røykere, og den er maktmisbrukende fordi den ble banket igjennom uten at man tok hensyn til alle de stemmene som burde ha blitt hørt. Den er også makt-misbrukende fordi den rent faktisk ignorerte andre løsninger enn nettopp verdens strengeste røykelov. Sintef i Trondheim hadde en fullgod fysisk løsning på problemet med at man måtte skille røkere fra ikke-røkere i et lokale, nemlig en komplett 100% fungerende luftvegg. Høybråten og hans kompani ignorerte simpelthen dette innspillet - blant mange andre. Dette er ikke bare maktmisbruk, det er ganske enkelt udemokratisk - selvfølgelig i demokratiets og helsens beste mening. En ovenifra og nedad holdning, som minner mistenkelig om god gammeldgs patrialkalsk holdning: "Hvis du ikke vet ditt eget beste, vet jeg det, og det skal jeg tvinge ned over deg.", sier Høybråten.

Jeg tror at Høybråten ville fungert svært godt som politiker i systemer vi ikke liker å sammenligne oss med.

Det hører med til vår Høybråtenske røykelov at den ett år senere overhodet ikke har ført til at flere har sluttet å røke. Faktisk røker like mange i år som i fjor – til tross for uleilighetene ved det å røke ute. En - null til røkerne.

Dessuten ser man nå (og det ble sagt allerede lenge før loven ble innført) at røykeloven er en lov som slår svært sosialt skjevt ut. Den slår kun heldig ut for de ressurssterke i samfunnet - og for allergikerne, med mer - mens den simpelthen slår de ressurssvake. Undersøkelser viser at det er de presumptivt ressurssvake, de med lav utdannelse, lite penger - og som bor på feil side av byen, som er i flertall blant røkerne, som ikke slutter å røke, eller som simpelthen begynner å røke. Disse har fått det verre, av flere grunner. De kan ikke lenger gå ut på samme måte som før, og hvis de går ut, må de sitte ute, mens vi andre ikke-røkere kan sitte inne. De er også blitt mer stigmatisert enn tidligere, som litt dumme, stae og som noen som ikke vet sitt eget beste, slik at vi må lovregulere akkurat dem som gruppe - hilsen Høybråten.

Vi kan dermed gratulere Høybråten og hans sekt med å i enda større grad ha innført et skille eller skisma mellom de som er inne, og de som er ute - fra samfunnets privilegerte klubb. Høybråten har mer enn noen annen politiker altså ansvaret for den mest usosiale loven som er innført de siste årene. En lov som fører røkerne ut i kulden, og som i enda større grad stigmatiserer denne gruppen som tapere, med den perfekte metaforen for dette: Du er en røker, du må ut!

Dette ikke til forkleinelse for at man skal ta godt hensyn til ikke-røkere, selvfølgelig. Men man bør definitivt ikke gjøre det på samme måte som man i dag IKKE tar hensyn til røkerne.

Hilsen en ikke-røker.

Samtidig er det jo hyggelig å feire at vi har vært relativt frie i 100 år. Mange mennesker i verden i dag sloss innbitt for sin frihet. Og frihet er en gylden ting, så den skal feires - men kan hende bør man også bruke denne dagen til å tenke ettertenksomt på hvordan vi egentlig har det i dag, og ta en nærmere titt på hvor uavhengige vi i grunn egentlig (ikke) er i dag. Vi er nemlig i stor grad avhengig, eller betinget av en rekke forhold, en rekke relasjoner, avtaler, og samarbeid. De fleste avhengighetene er til gjensidig glede for både Norge og våre venner - og fiender. Men, det er mange der ute i verden som ikke har det sånn. La oss tenke mer på dem, og tenke mer på om vi ikke burde inngå i enda mer forpliktende forhold til vår nærmeste omverden, f.eks. EU?

Om ikke for Norges skyld, så kanskje fordi vi kan yte litt mer til Europa? Samtidig tror jeg ikke vi bør bidra med noe annet enn vår ytelse i forskjellige former, ettersom vi er altfor stolte og selvgode i forhold til realitetene om og i vårt land. La oss gi - ikke av vår ideologi, eller kunnskap eller politikk - men derimot av vår overflod!

20.06.2005
Mening i spørsmålet om det meningsløse?
Hvis man spør etter mening, når man hele tiden blir konfrontert, eller konfronterer seg selv med meningsløsheten, er man ikke da allerede ute og definerer noe meningsfullt. For i denne prosessen med spørsmålsstillingen, basert på at noe er definert som meningsløst, har man ikke da allerede i definisjonen, eller følelsen av meningsløshet, også en forståelse eller en sterk fornemmelse av det motsatte, nemlig meningsfullhet, meningsfylde? Dette basert på den enkle sannhet at det meste forståes - også - i lys av sin motsetning... Sagt på en annen måte: Man har ikke en forståelse av minus, uten samtidig å ha en forståelse av pluss.

Så, kanskje man istedenfor å spørre etter mening, eller det meningsløse, heller skulle se mer nøye på forståelsen av nettopp det man spør etter - nemlig mening?

21.06.2005
I dag ville Sarte ha vært 100 år gammel...
I dag er det 100 år siden Jean-Paul Sartre ble født. Og 15 april i år var det 25 år siden han døde, i 1980. Tatt i betraktning hans liv, er det i grunn et lite mirakel at han levde så lenge som han gjorde. Dette halvfete menensket med skjelende øyne, relativt dårlige tenner og hyperrøkende (sigarettene, det perfekte symbol på kapitalismens mangel på kvalitet og fremmedgjorte masseforbruk) mannen, Sartre, elsket ungdommens skjønnhet, var ateist og kommunist. Han flørtet med stalinisme, jublet over Fidel Castro, og han flørtet med mangel på gudstro - like intenst som om det var en Gudstro. Når intet er hellig blir kan hende det profane enda mer prosaisk enn det burde være - eller er?

Han fikk Nobels litteraturpris i 1964, tror jeg, og nektet å ta den i mot - men han kunne faktisk skrive, svært godt!

Mannen som rett før den tyske invasjonen av Frankrike brølte ut "Jammen Hitler har sagt 100 ganger at han ikke skal invadere oss"!, mannen som eklatant fornektet Gulag, denne mannen er av noen kalt for "den siste intellektuelle", ja mon det?

Sartre hevdet at mennesket er dømt til å være fritt. Vi er dømt fordi vi ikke velger å bli født, og vi er fullstendig frie (etter Sartres definisjon på frihet) fordi vi er, befinner oss, i verden - og er ansvarlig for det vi gjør i den. Han hevder at vi er ansvarlig ovenfor andre, og at vi til og med er ansvarlig for ting vi ikke har oversikt over. Og dette er rent eksistensielt et faktum - og ikke noen etikk, selv om Sartre også forsøker seg på det etiske felts teoria - kan hende uten å lykkes spesielt bra?

å være menneske er å bli fullstendig kastet ut i verden, å ex-istere. Vi aner arven fra Heidegger her. Men kan hende har Heidegger levert en mye mer grundig analyse, om enn ikke i samme blomstrende språk. Det er brutalt å måtte stå i en posisjon vi ikke selv har valgt, fordi vi er kastet ut i den - men vi må selv stå for situasjonen - enten vi liker den eller ikke. Vi må overta oss selv gjennom våre valg, og vi kan ikke la være å velge, for det å ikke velge er også et valg, og så må vi bære det - helt alene. Fordi vi alltid velger oss fremover i livet, så å si, kan Sartre si at eksistensen kommer forut for essensen. Med andre ord er vår essens så å si betinget av vår eksistens; vi er ikke noe annet det vi gjør og blir - hele tiden. I Sartres første filosofiske hovedverk, "Væren og Intet", utformer han sin eksistensielle valg eller situasjonsfilosofi. Vi forstår vår verden slik vi lar den komme frem for oss. Og vi velger ganske enkelt - eller ofte veldig vanskelig - en mulighet av, ofte mange, muligheter i en situasjon blant mange situasjoner. Vårt valg kan vi for så vidt ikke begrunne med noe annet enn vår frihet, at vi er frie. I, eller i forbindelse med, en slik valgakt oppstår "angstens svimlend" for å parafrasere Søren Kierkegaard. Med andre ord: Vår frihet gjør oss svimmel, det er skummelt å velge, men det er vi som kjent dømt til å gjøre, siden vi er dømt til å være frie...

Litt ironisk kan vi bemerke at når Sartre sier at "helvete det er de andre", så peker han ikke på at den store risikoen i livet - tenker jeg - ikke er å begå et ran, eller kræsje i en bil, men det er simpelthen å gi seg hen til den andre, å hengi seg til en annen i kan hende privat intimitet, i kjærlighet og sorg, å tørre å hvile i den annens ansikt, det er helvete det. Hva betyr det da at jeg samtidig er fri - når den andres blikk kan nagle meg fast i ømme og mindre ømme rytmer, og få meg til å se meg selv på en helt annen måte enn tidligere?

På en måte er det en stor men stille Sartrefeber i Frankrike om dagen. Avisene gir ut 75 siders bilag om han i dag, men du finner likevel ikke mange følgesvenner av ham på gatene i Paris - i dag.

Er Sartre en stor intellektuell? Kanskje. Men at hans virkningshistorie i en periode var svært sterk, det kan det ikke være tvil om!

24.06.2005
Sartre i norske aviser ???
Jeg har utført et lite minieksperiment. Jeg søkte på de største norske avisenes nettsider med søkekriterie "Sartre". Resultatet var vel ikke overraskende, men likevel relativt nedslående.

På www.aftenposten.no fikk jeg 37 treff. Og en rask gjennomgang viser meg at kun to av disse artiklene er filosofisk releavnte. Den ene handler om Husserl, og den andre handler om Heidegger. Ingen av dem handler om Sartre som sådan.

På www.dagbladet.no fikk jeg 274 treff, men svært få av dem hadde Sartre som eget tema, og de flste artiklene refererte til papirutgaven - som man ikke får tilgang til uten å registrere seg og det koster penger - Noe jeg ikke oppdaget før jeg faktisk hadde registrert meg. Et brukergrensesnitt som ikke er klart og tydelig i forhold til en eventuell kost av en tjeneste er simpelthen et elendig brukergrensesnitt! Ville du betalt ekstra for å lese noe du har betalt for tidligere, når du kjøpte avisen? Uansett er ikke dette antallet artikler spesielt imponerende heller, sårlig ikke tatt i betraktning av at man faktisk søker i papirutgavens arkiver.

På www.vg.no fikk jeg null treff - overraskende? Men så gir heller ikke VG seg ut for å være noe annet enn det avisen er, kan hende i motsetning til Dagbladet?

I den lille avisen www.morgenbladet.no fikk jeg 116 treff, og det var den eneste avisen som hadde 100-årsdagen for Sartres fødsel som tema, eller utgangspunkt for en artikkel. Ikke overraskende. Hvis noen avis burde ha det i Norge var det denne. Men så er ikke Morgenbladet egentlig noen avis, men heller et småintellektuelt ukeblad.

Min konklusjon: Hvem er overrasket?