01.01.2005 - En dyster tsunami
02.01.2005 - Og når skal barnet få vite
04.01.2005 - Autonomi og Filosofisk Praksis...
06.01.2005 - Tsunami, sorg, sinne og forsoning...
11.01.2005 - Filosofisk Café og øvelse...
15.01.2005 - Filosofisk Praksis og gjestene...
18.01.2005 - Prins Harry og misbruket av godhetens tegn...
19.01.2005 - Berørt ikke-viten...
25.01.2005 - Tsunamien og Afrika...
26.01.2005 - Palestina og Sara og kompromissløshet...
27.01.2005 - Den internasjonale Holocaustdagen...

01.01.2005
Dystrere start på det nye året enn den vi har fått i den siste uken av det gamle, kan man vanskelig tenke seg. Den globale landsbyen har fått sitt endelige gjennombrudd. Thailand er et land hvor nordmenn og svensker dør i mange hundretall, for en naturkatastrofe, utløst av et jordskjelv langt, langt ut i havet. Men om dette er ille, er det faktisk intet mot hva resten av landene rundt har opplevd. Jeg er skrekkslagent sikker på at vi kommer til å nærme oss 200.000 døde før opptellingen er over. Allerede i dag er tallet 125.000 mennesker, personer, barn og mammaer og pappaer... alle slukt av en stor - men ikke enorm tsunami - som beveget seg rasende i voldsom hastighet gjennom havet, før den knuste nesten alt den traff på sin vei. Mennesker og dyr, natur og kultur, alt er smadret; alt er dødt.

Jeg merker at jeg har dårlig samvittighet for at denne enorme naturkatastrofen - har jeg visst om som mulighet - svært lenge. Spesielt husker jeg at et sikkert tegn på at en slik kjempebølge nærmer seg, er at vannet fem / ti minutter før tsunamien treffer, trekker seg tilbake, raskt. Skulle man oppleve et slikt fenomen, er det bare å løpe. årsaken er at det jo har vært et av favorittemaene i de populærvitenskapelige tidsskriftenes katastrofescenarioer - lenge. Og da med enda mye større anslag over hva en slik kjempetsunami kunne føre til. Nå har det skjedd, og det har skjedd helt forferdelig. Kvalmen over min tidligere fascinasjon av temaet er påtagelig.

Hvert menneskes død forminsker meg. Vi er alle en del av det hele.

Nå, etter nesten en uke med utvidede katastrofenyheter hver eneste dag, er hodet mitt tungt, hjertet er knuget, og jeg orker nesten ikke føle mer på det hele. Men det kan ikke unngåes. Heldigvis har jeg klart å beskytte Johanne for disse inntrykkene.

02.01.2005
Det er riktig å beskytte 3 og et halvt åringer fra denne tsunamilidelsen. Men er det riktig å beskytte en 8/9 åring fra det? Grunnen til at jeg spør, er fordi en åtteåring i avisen i dag sa noe slikt som: "Jeg har sett mer nyheter enn barnetv i julen, jeg." En uttalelse som sjokkerte meg. Er det rett å la så små barn oppleve denne (nesten) Gudsforlatte verdenen? Kan hende sier det mer om foreldrene til denne gutten, enn om verden?

Uansett reiser det spørsmålet om når og hvordan lidelsens problem skal presenteres for barn? Eksistensens voldsomme sårbarhet er jo på flere vis den eneste sikre sannhet vi alle - alltid - blir konfrontert med. Skal barn overhodet presenteres for denne sannheten? Første gang min datter fikk en opplevelse av denne, via et hensynsløst menneske, var hun ikke seg selv på tre dager. Jeg tror det gir meg svaret. Barn bør skånes så langt det er mulig, og så langt det er realistisk. Men hva betyr det?

04.01.2005
En filosofisk praktiker må akseptere den andres autonomi som et aksiom - uten å teoretisere rundt hva denne autonomien består i. Denne autonomien er et prinsipp som gir en rekke praktiske følger for filosofen, og ikke noe som i seg selv skal reflekteres rundt. Den skal tas for gitt hos enhver gjest. Dette er noe annet enn å reflektere rundt følgene av å praktisere den samme autonomien, selvfølgelig.

06.01.2005
Etter sigende går sorgreaksjoner gjennom fire faser. Disse fasene er ofte de følgende: Benektelse, Sinne, Tristhet og Forsoning. Jeg tenker meg at benektelsen like mye er et forsvar mot sjokket over noe som er, eller oppleves å være en voldsom, tapsfull hendelse for den som opplever hendelsen. I god fenomenologisk tradisjon - hvis noe fremstår som noe, for noen, da er det slik (virkeligheten er) for de menneskene som opplever det. Sinne kan sikkert like ofte ta form av et job-iansk skrik av smerte og fortvilelse over mening og mangel på mening i det som har tilstøtt en. Når barn dør, og barn lider, er meningsløsheten påtrengende - og meningen tilsvarende vanskelig å finne. Tristheten kommer nok når sinnet og hylet er forbi, når den tunge følelsen av tap og tap inntrer og trenger seg på. Dette er helt i orden, tenker jeg, også at det varer lenge. Det som ikke er så bra, er hvis denne tunge tristheten går over i en flat ufølsomhet, en tung, dyp flat ingenting-følelse. Da er kan hende tristheten i ferd med å bli en depresjon; og følgelig bør man kanskje søke hjelp for seg selv og sine omgivelsers del. Den siste fasen, forsoning, er vel preget av at man endelig forsoner seg med sitt tap, sin sorg, og begynner å se fremover og utover, bortover og oppover. En slags nyorientering, kanskje til og med mulighetsorientering?

For alle de levende ofrene for tsunamien er jo ikke denne kunnskapen om hvordan en sorgprosess arter seg noen som helst hjelp i øyeblikket, men den kan kanskje være det i lengden? Uansett tror jeg veldig mange mennesker skal igjennom svært mye det neste året. For tilogmed oss heldige som bare har opplevd dette gjennom det enorme medietrykket, som jeg helt bevisst måtte fjerne meg fra i rent forsvar ovenfor de voldsomme inntrykkene, har det vært relativt tøft. Men hva klager jeg egentlig over?

Igjen: "Hvert menneskes død forminsker meg. Vi er alle en del av det hele."

11.01.2005
Er nettopp ferdig med første kvelden med en øvingsgruppe i Filosofisk Cafe. Det er utrolig spennende å være med på. Både fordi jeg lærer som en foss, og fordi jeg ser hvordan svært mange av de vanlige problemstillingene dukker opp veldig fort, hos alle de øvende, inkludert meg. I tillegg er det veldig inspirerende å se andre enn meg selv og HS drive med filocafe. Spesielt var det morsomt å se hvordan de øvende oppdaget hvor vanskelig det kan være å holde en "dobbelt" bevissthet i forhold til å fascilitere. Det vil si, å både passe på selve fasilitatorrollen, som ordstyrer, eventuelt notater, takle vanskelige personer, osv, og å følge med på innholdet, eventuelt kommentere, mediere, provosere, allmenngjøre, osv. For ofte er det et tungt tabu for en fasilitator å både styre og blande seg inn i, forholde seg kvalitativt til innholdet. Mens det jo nettopp er halve jobben til en animatør for en filosofisk cafe. Og det er ikke alltid så lett…

15.01.2005
Når det gjelder forholdet mellom en Filosofisk Praktiker og hennes gjest, er det følgende alltid gyldig:

Gjestens bestilling er Filosofens bestilling.

Det den andre sier er en Filosofisk Praktikers røde tråd - ikke - det den andre ikke sier.

Gjestens ord har gjestens betydning, og ingen bakenforliggende betydning - helt enkelt!

En Filosofisk Praktiker vet kan hende mest - men aldri best i forhold til sin gjest.

En filosofisk Praktiker skal være en anledning for gjesten til å avklare - ikke avdekke sine sannheter. Helt enkelt fordi det (i holdningsstyrende og stemningsstyrende hensikt) prinsipielt sett ikke er noe å avdekke.

18.01.2005
Prins Harry har spasert tydelige og pregnant rundt i alles salatbolle, ved å gå på kostymeball med nazikostyme og svastika på armen. Det er definitivt ikke det smarteste trekket en engelsk prins kan foreta seg. Samtidig demonstrerer det en nesten helt vanvittig lite PR-messig fingerfølsomhet. Han burde vel tenkt seg at dette ville komme ut. Om ikke annet så fordi enhver person med litt digital dannelse har minst et digitalkamera med seg - for eksempel på mobilen sin. Og helt garantert har en av disse ikke dannelse nok til å la være å sende bildet til en udannet engelsk avis.

Så hva er galt med det prins Harry har gjort? Bortsett fra alle de negative følelsene det vekker, kanskje særlig hos de som faktisk har opplevd nazistenes grusomhet, eller de som har tatt inn over seg denne forferdelige perioden i Europeisk historie, med verdenskrig, med Holocaust, med sigøynermord og ildebrann i tyske byer som følge av de alliertes uttesting av brannbomber og deres funksjon på en by, for eksempel i Dresden: 60.000 drepte sivile på en natt, faktisk enda mer effektivt enn den mest effektive av nazistenes dødsleirer. Råskap og grusomhet er sjelden forbeholdt de "onde".

Men hvorfor reagerer vi med å foreslå å forby disse symbolene? Ondskapen forsvinner ikke selv om ondskapens symboler forsvinner. Det som da helt sikkert forsvinner er reaksjonen på disse symbolene, og den debatten som følger av disse reaksjonene. Man kveler sjelden noe som helst ved å kvele yttringsmulighetene om det samme!

Om ikke annet har prins Harrys manglende PR-geni ført til at vi igjen har blitt minnet på nazistenes råskap, grusomhet og menneskelige - umenneskelig, liker vi å kalle det... - rasjonalitet. Kan hende burde vi bruke denne påminnelsen til også å gå i oss selv? For jeg tror at vi alle har potensiale til ondskapen i oss - uansett i hvilken form den yttrer seg.

Og kanskje burde flere av oss se litt mer på svastikaens opprinnelse. Ordet "svastika" kommer av ordet "svasti", som betyr "godhet" på sanskrit. Opprinnelig ble tegnet "svastika" sett på som et lykkebringene tegn. Navnet kommer fra godhet, tegnet betyr lykke - ikke mye ondt i det! Tegnet finnes i flere kulturer, også den norrøne. Man kan for eksempel gjenfinne det i utsmykningen i Osebergfunnet. Nazistene snudde hakene gal vei, det vil si de går i motsatt retning av den opprinnelige retningen. Så ikke bare har de misbrukt godhetens tegn, og latt det stå for svært mye systematisert råskap og grusomhet, men de har også radbrukket selve tegnet. Kanskje er det på tide å ta lykken og godhetens tegn tilbake fra nazistenes misbruk av det?

Og igjen: Jeg tror ikke forbud er riktig veien å gå her. Det var nazistenes metode - ikke det gode samfunns metode, vel?

Godhet må komme fra godhet - ellers er den ikke god.

19.01.2005
Målet er ikke å grave i den andres fortid, men snarere å stå ved siden av min gjest - der hvor gjesten til enhver tid måtte befinne seg - i min egen uvitenhet, og å forsøke å bli berørt av det sårbare livet som spiller seg ut for meg: av det som står på spill. Kan hende er det akkurat dette som er en Filosofisk Praktikers "berørt ikke-viten". Gjennom min berørte ikke-viten, kan jeg være en anledning for min gjest til å utvide sitt syn og innsikt på den situasjonen eller de problemstillingene som står på spill for min gjest.

25.01.2005
I dag sa de på radioen at ofrene etter Tsunamien nå har passert 280.000 personer. Det er helt vanvittig mye. Det er over halve Oslos befolkning.

Men det er også det som blir borte hver 7/8 uke i Afrika. La oss også tenke på dem.

26.01.2005
På vei til pengejobben min i dag, hørte jeg på radioen; en Palestinsk kvinne, som har gitt ut en plate. Jeg tror den heter "Mirror from my soul". Hun synger på Arabisk. Og vi hørte en nydelig, fullstendig vakker og hjerteskjærende sang. Hun sang om Sara, som bare var 18 måneder gammel da hun ble truffet i pannen av en kule fra en Israelsk soldat. Sara er ikke mer.

Med tårer i øynene hørte jeg den Palestinske kvinnen svare "Nei", når hun ble spurt om hun noensinne kunne identifisere seg med ofrene på den Israelske siden - for eksempel barn som sprenges i luften i en buss. Hennes begrunnelse var at Israel er en kjempestor militærmakt, og at Palestinernes lidelse er 100 ganger større enn Israelernes. Da kom virkelig tårene mine. For hvis bare én av partene mener at deres egne døde barn rent faktisk er mer verdt enn den andre partens døde barn - blir det aldri fred. Kompromissløshet og mangel på empati med motpartens ofre, gir ikke fred - det gir ufred.

27.01.2005
I dag den 27.01.2005 er det den internasjonale Holocaustdagen. Akkurat i dag er det også 60 år siden alle de utpinte i konsentrasjonsleiren Auschwitz ble befridd av Russiske soldater.

Holocaust og konsentrajonsleirene - ord er så vanskelig her - kan hende ikke mulig... men: Glem det IKKE.