01.02.2005 - Meningsmettet praksis som negativ...
08.02.2005 - Martin Buber ble født i dag, i 1878, og...
09.02.2005 - The Affective Aspect of Wisdom...
14.02.2005 - Dresden og Churshill...
15.02.2005 - Johanne og endeligheten...
27.02.2005 - Helt perfekt - ingen personlighet.

01.02.2005
Det er svært meningsmettet å drive en Filosofisk Praksis. Både når jeg er alene og skriver, når jeg har samtaler, og når jeg holder Filosofiske Cafeer. Nesten all min filosofiske virksomhet, hvis jeg kan kalle den det i all beskjedenhet, har dette preget av mening. Men derfor berører den også det meningsløse. Gjennom å berøre og å bli berørt, føler jeg også på det motsatte. Jeg unngår ikke dialektikken som ligger i begrepene.

Og jeg unngår heller ikke dialektikken som ligger i at så lenge jeg ikke driver en praksis på fulltid, men likevel er svært aktiv i den, så vil enhver aktivitet i min praksis også ha et skinn av overtid / overdrive, fordi den drives på utsiden av min vanlige tid. Dermed blir den mest positive virksomheten i mitt liv, filosofien – også negativ! What to do?

08.02.2005
I dag, den 8 februar i 1878, ble den jødiske filosofen og telogen Martin Buber født. Hans bok "Jeg og du" er et lite mesterverk, som er vel verdt en sakte lesning. Boken er kanskje ikke alltid like presis, men det kan den heller ikke være, tror jeg, der den forsøker å fange inn det nesten mystiske som foregår i de mange forkskjellige former for møte mellom mennesker.

Hovedtemaet i boken kan sies å være at vår menneskelig eksistens kan defineres i forhold til hvordan vi involverer oss selv i dialog med hverandre, med verden, og med Gud. I følge Buber kan mennesker inta to typer holdninger henimot verden: Jeg - du, eller Jeg - det. Jeg - du er en subjekt-til-subjekt relasjon, mens jeg-det er en relasjon av typen subjekt-til-objekt. I et Jeg - du forhold er menneskene klar over hverandre som noen som er enhetlige i sin væren. Det betyr at menneskene ikke ser på hverandre som om de består av spesielle, spesifikke, isolerte kvaliteteter eller egenskaper, men heller går inn i en dialog som involverer den andres hele væren. I et Jeg - det forhold, ser menneskene på hverandre som om de består av spesifikke, isolerte kvaliteter eller egenskaper, og ser på hverandre som deler av en verden som om de var ting. Menneskene tinggliggjør hverandre. Jeg - du er et forhold preget av gjensidighet og hengivenhet, mens et Jeg - det forhold preges av separerthet og avstand, og følgelig av liten evne og vilje til å vikelig se og anerkjenne hverandre.

Ta og les!

09.02.2005
I går kveld leste jeg en artikkel av den Israelske Filosofiske Praktikeren, Lydia Amir, kalt "The Affective Aspect of Wisdom", fra tidskriftet Practical Philosophy, Volume 7, no 1, høsten 2004. Og jeg likte den. Hun skriver godt, og hun gjennomgår en rekke forståelser av hva kjærlighet og universel kjærlighet er for noe. Hun bruker alle de store religionene, og i tillegg en rekke filosofer og hva de har sagt om det samme.

Hun begynner med å sitere Bertrand Russels beømte setning om at "...det gode liv er et liv inspirert av kjærligheten, men styrt av fornuften", og bruker Russels setning om at "... perhaps one could stretch the comprehensivness that constitutes wisdom to include not only intellect but also feeling. It is by no means uncoomon to find men whose knowledge is wide but whose feelings are narrow. Such men lack what I am calling wisdom.", før hun går videre til å fortsette med at nettopp wisdom har en affektiv komponent - som enhver Filosofisk Praktiker bør ha dyptgående kjennskap til.... Hva denne dypest sett består i, bør kan hende være gjenstand for samtaler til evig tid.

14.02.2005
Natt til i dag, den 14.02.2005, for 60 år siden, bombet de allierte Dresden og drepte minst 35000 sivile på en gang. Forferdelig grusomt. Det jeg ikke skjønner er snakket om at Churshill ikke bifalt denne handlingen. Tvert i mot - han hadde så vidt jeg vet siste ordet her, og ga ordren: "Sett i gang", blant annet for å få testet ut "vakum-effekten" i praksis... Churshill var helt pragmatisk her...Og jeg vet ikke om det taler til hans ære... Se forøvrig dette dagboksfragmentet.

Måtte slike ting aldri hende igjen.

15.02.2005
På vei til barnehagen i dag, så Johanne en gammel mann, som mer eller mindre stokket seg avsted. Hun var litt stille en stund, og så kommenterte hun ham, og fortsatte med:: - Mamma og Pappa blir ikke gamle, pappa? Spørsmålet lå i setningen. Jeg svarte noe sånt som: - Joda, etterhvert, om veldig, veldig lenge blir mamma og pappa også gamle. - Næhæhei så, kom svaret. Ikke min Mamma og Pappa, for da må jeg jo få nye mammaer og pappaer da jo? Litt pause: Jeg bare ventet litt. Og så kom det: - Og det vil ikke jæeiiig, så. Veldig hyggelig liten episode. Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at Johanne hadde et en plutselig førvisning av lidelsen og døden, av at endeligheten er vårt lodd, og vel også vår glede.

Vi snakket ikke mer om dette i bilen, fordi Johanne ble opptatt av lyskrysset og det at lysene er grønne når vi kjører, og derfor røde for de bilene som ikke kjører. En lek vi har lekt en del ganger når vi har kjørt til barnehagen i vinter. Hun har nå nesten en reflektert, intuisjon på trafikklys, og tillatt og ikke tillatt oppførsel. O. det er jo bra… Ting skifter fort i barneverdenen, men barn er ofte uendelig tilstede i sine øyeblikk. Samtidig som bruddet mellom hvert øyeblikk er nesten komplett. Derfor har ikke barn den kontinuiteten, som voksne ofte har – hvis de ikke er for fragmenterte i sitt selv da…

27.02.2005
Var i et hus i helgen; eldre, oppusset - og godt vedlikeholdt. Det var utrolig stylet og fantastisk designet. Alt var pent. Alt hang sammen - alt stod i still til resten i hvert rom. Lyst og pent og rent. Helt forbløffende perfekt. Fantastisk. Og selskaps stylingen var like flott. Bordet var pent, maten var flott. Alle matbollene bar preg av utrolig designet smak. Både jeg og alle andre var storlig imponert. Det lovet svært godt for resten av aftenen. Og maten var virkelig god. Den smakte enda bedre enn den så ut. Og aftenen var hyggelig og beleven!

Aftenen skred frem, med taler og med spontane innfall. Morsomt, med hyggelige mennesker. Men noe var feil? Hvor var det ekte hen? Hvor var personligheten i huset hen? Hvor var det som bare ble nydt for sin egen skyld, og ikke kun fordi det var slik interiørets gode design skulle være?

Alt var liksom designet, ikke fordi det var slik designeren egentlig ville ha det, men fordi det var slik designet for designens skyld, ville ha det. Tingene var ikke til for tingenes sammenheng med seg selv og den som hadde dem, men kun til fordi det var slik de skulle være i følge designsmakens skyld.

På to måter var det tomhet der. En tomhet fordi designet ikke fulgte eierens indre smak og sjel, men fulgte designets smak og sjel. Og så stilren og konsistent er ingen. Og en tomhet til fordi designet og tingene ikke var der for sin egen skyld, som Leonardo da Vinci sier: ..."å nyte - å elske en ting for sin egen indre skyld, og ikke for noen annen grunn....", men for nettopp det at det var satt opp for alle de andre ytre grunnene. Perfektheten er ikke til fordi det er slik designerens indre sjel er, men fordi det er slik konvensjonene sier at det skal være. Helt perfekt - ingen personlighet. Og da er det hele tomt, en gest - intet mer. Kanskje. Og kan hende er det en slags desperasjon i denne perfektheten.