01.03.2004
Den engelske metafysiske dikteren John Donne (1573-1631) har vært hos meg sikkert de siste 20 årene. Og å gjengi ham er sikkert en klisje, for det er mye av ham på nettet. Men jeg fikk uansett en trang til å legge ham inn her. Det gode kan som kjent ikke gjentas for ofte... Her kommer derfor et utdrag av hans nydelige prosatekst (har aldri tilhørt et dikt, disse ordene), klokkene ringer for deg:

Intet menneske er en øy...
"Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren i seg selv. Hvert menneske er et stykke av Fastlandet, en del av det Hele. Om en Jord-klump skylles bort av Havet, blir Europa mindre, på samme vis som en Landtunge blir det, eller som et Jordegods, tilhørende Dine Venner eller Deg selv må bli det. Hvert menneskes Død forminsker Meg, ti jeg er innesluttet i Menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer Klokkene for? Klokkene ringer for deg. "

Moderne engelsk:
"...No man is an island, entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main. If a clod be washed away by the sea, Europe is the less, as well as if a promontory were, as well as if a manor of thy friend's or of thine own were. Any man's death diminishes me, because I am involved in mankind; and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee... "

Originalen - bra det også:
No man is an Iland, intire of it selfe; every man is a peece of the Continent, a part of the maine; if a Clod bee washed away by the Sea, Europe is the lesse, as well as if a Promontorie were, as well as if a Mannor of thy friends or of thine owne were; any mans death diminishes me, because I am involved in Mankinde; And therefore never send to know for whom the bell tolls; It tolls for thee.

03.03.2004
Følelsen av at autentisitet, frihet, transparens og translucens er viktige begreper, som jeg definerer meg selv via - nesten alltid står i en større eller mindre konflikt med det livet jeg lever til daglig, og må leve til daglig - den følelsen er til tider ganske frustrerende!

Selvfølgelig er det slik for alle. Vi må alle - i det minste det store flertall av oss - alltid la deler av vår egentlighet vike til fordel for familie, inntekt, tid og andre ting - men jeg opplever det som svært slitsomt til tider, faktisk så slitsomt at jeg støtt og stadig har i tankene å re-rette livet mitt - men i hvilken retning og hvordan - det er spørsmålet i dag!

04.03.2004
I går hadde jeg en samtale med en voksen person i jobbsammenheng. Jeg nevnte at jeg syntes personen hadde tatt på seg en sisyfosoppgave. Personen sa "hva sa du". Jeg trodde personen ikke hadde hørt meg, og gjentok min setning. Dette skjedde med varianter to ganger til. Helt til jeg skjønte at personen ikke hadde hørt om Sisyfos. Og det er det intet galt i - overhode. Personen er forøvrig både intelligent, dyktig og sympatisk - men hadde altså ikke hørt om Sisyfos. Jeg følte meg litt brydd, og forklarte fort hvem Sisyfos var via den greske legenden om Sisyfos: kongen av Korinth, som ble straffet i Hades (dødsriket), ved igjen og igjen å måtte rulle en enorm sten opp en bakke, bare for å se den rulle ned igjen, så fort den nådde toppen. Jeg tror at legenden gjenfortelles i et hvert fall i Odyssen. Med andre ord, et mytisk eksempel på fåfengt og håpløst arbeid.

Poenget her, er at jeg fikk denne opplevelsen mitt i trynet. Ikke det at personen ikke kjente til akkurat denne fortellingen. Men heller hvor forskjellig personens og min egen kultrelle identitet er. Denne kulturelle identiteten er jo en del av min og personens egen identitet. Og så mye som denne myten virkelig har betydd for meg. Og Camus´ "Myten om Sisyfoss", er en utrolig sterk bok. Gjennom en slik straff som Sisyfos utsettes for, dømmes han til å bruke hele sin væren, hele sitt vesen til å oppnå - ingenting. Han er en absurd helt, en tragisk helt - han har bevissthet.

Jeg assosierer fritt til Sartres kvalmen, Dostojevskis' Kirilov i hans gode opptegnelser fra et Kjellerdyp, og Kong ødipus. Mennesket er en kjempende skapning.

Trøsten ligger i Sisyfos glede over slitet. Han beseirer meningsløsheten og gir gudene sin forrakt og viser menneskets storhet gjennom uansett å kjempe seg opp mot toppen - alltid allerede kjempende. En kjempen - som er nok til å fylle hjertet til et hvilket som helst menneske. For å parafrasere Camus: Man må se for seg at Sisyfoss er lykkelig.

... Men det jeg egentlig tenkte jeg skulle skrive om, var kulturell identitets rolle i dannelsen av personlig identitet...

08.03.2004
En fullstendig meningsløs, vanvittig kjedelig, og komplett kvalitetsløs melodi har vunnet den norske MGP-finalen. Kjedsomheten trenger seg på når jeg lytter til denne såkalte melodien. Er den verdt å kalle en melodi? Nei, jeg tror ikke det. På den annen side: Kjedsomhet er bra for den er en anledning til å bli bedre kjent med seg selv. Men likevel, en låt som ikke bare er kjedelig, men har en hjernetom tekst, og musikkkvalitet på linje med en gjennomsnittlig luftboble, er ikke mye å rope hurra for.

Det mest skremmende her, er at det norske folk stemte frem denne låten med god margin. Hva sier det om smaken og kvalitetsbevisstheten hos befolkningen. Det er til å gråte av! Såfremt det ikke er slik at de har stemt ironisk da, eller kanskje ser de ytre kvalitetene ved en låt som får frem den indre kjedsomheten på en utmerket måte! Var det bevisst gjort, er det nesten genialt! Men jeg tviler på det. En nærmest sartreansk kvalme trenger seg på bare jeg tenker på denne sjelløse melodien. Dette er ikke bra.

På den annen side - gir det meg noe skrive om... selv om dette her er på grensen til å være usakelig...

Forskningsresultater publisert i Science (sprett opp vindu) viser at en av grunnene til at man føler at tiden går fortere når man har mye å gjøre, eller holder på med mange ting på en gang, eller blir veldig opptatt / oppslukt av noe, er at det senteret i hjernen som vanligvis konsentrerer seg om tidsoppfattelsen da får mindre oppmerksomhet fra resten av hjernen, og dermed opplever man det som om tiden går fortere. Omvendt gjelder det også at hvis man ikke har mye å gjøre, eller ikke er opptatt av noe spesielt, får tidsoppfattelses-senteret mer oppmerksomhet, og man føler at tiden går saktere. Når jeg hører på den norske MGP-låten går tiden ulidelig sakte. Ergo er det tydelig at den ikke greier å dra på seg min oppmerksomhet i særlig grad.

09.03.2004
Akkja, dumheten dør tydeligvis aldri, sannsynligvis fordi den er for dum til å dø. Dette så vi med all ønskelig tydelighet på nyhetene i går. Der meldte en sametingsmann klart i fra at "svartinger" ville han ikke ha i Kautokeino. Begrunnelsen var at han var en "bleiking", og ikke ønsket "svartinger" dit. På spørsmål om hvorfor, svarte han at alle de "svartingene" som kom var kjeltringer. Dette er ikke helt nøyaktig gjengitt av undertegnede, men det var essensen i det han sa. Med en logikk på nivå med en toåring demonstrerte han hvorfor ikke alle folkevalgte burde være folkevalgte.

Ser jeg positivt på dette, så er det betryggende å få bekreftet og demonstrert at drittsekker finnes i alle mulige fargesammensetninger - også i fargen "bleiking".

Et svært mye mer minnerikt øyeblikk skjedde i dag, for nøyaktig 70 år siden. Da ble Yuri Gagarin født. Mannen som siden ble det første mennesket i verdensrommet. Der oppe over menneskenes hoder, suste han suste avgårde i 26000 kilometer i timen og ropte ut i mikrofonen: "Jeg ser jorden, den er så veldig vakker." Det er de første ordene sagt av et menneske i verdensrommet. Sagt om Terra, Gaia, Kloden vår, Planeten jorden, menneskets hjem. Mannen som Sovietunionen sendte ut i verdensrommet som det første mennesket, for så å holde ham tilbake i propagandaens navn. Han fikk aldri mer reise ut igjen. En helt som ikke fikk leve slik han ønsket, døde kanskje slik han ønsket; i et MIG15 krasjet han totalt i planeten som var så vakker fra verdensrommet; "The Green Hills of Earth".

I fjernsynsoperaen Gagarin synes jeg Bing & Bringsvær har fått frem gode ting i hans liv. Fred være med Gagarin.

10.03.2004

Klikk på bildene for å se en større versjon i sprett-opp vindu.

Tre galakser slåss om plassen og rives i stykker

En knivskarp galakse slåss mot en blå galakse

En vakker og majestetisk spiralarmgalakse