Tilbake til Forsiden (logo) English Language Pages
 | Vevkart |
Hjem Dette tilbyr jeg Kontakt meg Siste Nytt Filosofisk Om Anders Holt
Tekster Litteratur Sitater Filosofisk Dagbok
Dagens tekst

Alle tekster

Dagbok 2004
   - Januar
   - Februar
   - Mars
   - April
   - Mai
   - Juni
   - Juli
   - August
   - September
   - Oktober
   - November
   - Desember


Dagbok 2003
   - Januar
   - Februar
   - Mars
   - April
   - Mai
   - Juni
   - Juli
   - August
   - September
   - Oktober
   - November
   - Desember


Dagbok 2002
  - November
  - Desember
Min Filosofiske Dagbok for Mars 2004


01.03.2004 - Nuc lento sonitu dicunt, morieris
03.03.2004 - Spørsmålet i dag...
04.03.2004 - Sisyfos og kulturell identitet
08.03.2004 - Kjedsomhet, tidsoppfattelse og MGP-vinnermelodien...
09.03.2004 - Svarting, bleiking, dumhet, drittsekker - og Gagarin
10.03.2004 - Undring og Hubble
17.03.2004 - Cyberspace, Neuromancer, Burning Chrome og Gibson
18.03.2004 - Isak Mathis O. Hætta rir igjen - og Kosovo
28.03.2004 - Johanne i parken og den ondskapsfulle barneleken

01.03.2004
Den engelske metafysiske dikteren John Donne (1573-1631) har vært hos meg sikkert de siste 20 årene. Og å gjengi ham er sikkert en klisje, for det er mye av ham på nettet. Men jeg fikk uansett en trang til å legge ham inn her. Det gode kan som kjent ikke gjentas for ofte... Her kommer derfor et utdrag av hans nydelige prosatekst (har aldri tilhørt et dikt, disse ordene), klokkene ringer for deg:

Intet menneske er en øy...
"Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren i seg selv. Hvert menneske er et stykke av Fastlandet, en del av det Hele. Om en Jord-klump skylles bort av Havet, blir Europa mindre, på samme vis som en Landtunge blir det, eller som et Jordegods, tilhørende Dine Venner eller Deg selv må bli det. Hvert menneskes Død forminsker Meg, ti jeg er innesluttet i Menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer Klokkene for? Klokkene ringer for deg. "
Moderne engelsk:
"...No man is an island, entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main. If a clod be washed away by the sea, Europe is the less, as well as if a promontory were, as well as if a manor of thy friend's or of thine own were. Any man's death diminishes me, because I am involved in mankind; and therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee... "
Originalen - bra det også:
No man is an Iland, intire of it selfe; every man is a peece of the Continent, a part of the maine; if a Clod bee washed away by the Sea, Europe is the lesse, as well as if a Promontorie were, as well as if a Mannor of thy friends or of thine owne were; any mans death diminishes me, because I am involved in Mankinde; And therefore never send to know for whom the bell tolls; It tolls for thee.
Disse svært berømte ordene kommer fra meditasjon nummer 17, "Devotions Upon Emergent Occasions", som jeg tror han skrev i 1624. Her er det en god oversikt over både John Donne og hans tekster: http://www.luminarium.org/sevenlit/donne/


Hva forteller denne teksten oss - som i grunnen er nesten bedre der den nå står alene, og ikke som en del av det hele - av hele prosateksten?

Ps.
"Nuc lento sonitu dicunt, morieris" kan oversettes med: Denne klokken som ringer mykt for en annen, forteller meg, Du skal dø.
Ds.


°°°

03.03.2004
Følelsen av at autentisitet, frihet, transparens og translucens er viktige begreper, som jeg definerer meg selv via - nesten alltid står i en større eller mindre konflikt med det livet jeg lever til daglig, og må leve til daglig - den følelsen er til tider ganske frustrerende!

Selvfølgelig er det slik for alle. Vi må alle - i det minste det store flertall av oss - alltid la deler av vår egentlighet vike til fordel for familie, inntekt, tid og andre ting - men jeg opplever det som svært slitsomt til tider, faktisk så slitsomt at jeg støtt og stadig har i tankene å re-rette livet mitt - men i hvilken retning og hvordan - det er spørsmålet i dag!

°°°

04.03.2004
I går hadde jeg en samtale med en voksen person i jobbsammenheng. Jeg nevnte at jeg syntes personen hadde tatt på seg en sisyfosoppgave. Personen sa "hva sa du". Jeg trodde personen ikke hadde hørt meg, og gjentok min setning. Dette skjedde med varianter to ganger til. Helt til jeg skjønte at personen ikke hadde hørt om Sisyfos. Og det er det intet galt i - overhode. Personen er forøvrig både intelligent, dyktig og sympatisk - men hadde altså ikke hørt om Sisyfos. Jeg følte meg litt brydd, og forklarte fort hvem Sisyfos var via den greske legenden om Sisyfos: kongen av Korinth, som ble straffet i Hades (dødsriket), ved igjen og igjen å måtte rulle en enorm sten opp en bakke, bare for å se den rulle ned igjen, så fort den nådde toppen. Jeg tror at legenden gjenfortelles i et hvert fall i Odyssen. Med andre ord, et mytisk eksempel på fåfengt og håpløst arbeid.

Poenget her, er at jeg fikk denne opplevelsen mitt i trynet. Ikke det at personen ikke kjente til akkurat denne fortellingen. Men heller hvor forskjellig personens og min egen kultrelle identitet er. Denne kulturelle identiteten er jo en del av min og personens egen identitet. Og så mye som denne myten virkelig har betydd for meg. Og Camus´ "Myten om Sisyfoss", er en utrolig sterk bok. Gjennom en slik straff som Sisyfos utsettes for, dømmes han til å bruke hele sin væren, hele sitt vesen til å oppnå - ingenting. Han er en absurd helt, en tragisk helt - han har bevissthet.

Jeg assosierer fritt til Sartres kvalmen, Dostojevskis' Kirilov i hans gode opptegnelser fra et Kjellerdyp, og Kong ødipus. Mennesket er en kjempende skapning.

Trøsten ligger i Sisyfos glede over slitet. Han beseirer meningsløsheten og gir gudene sin forrakt og viser menneskets storhet gjennom uansett å kjempe seg opp mot toppen - alltid allerede kjempende. En kjempen - som er nok til å fylle hjertet til et hvilket som helst menneske. For å parafrasere Camus: Man må se for seg at Sisyfoss er lykkelig.

... Men det jeg egentlig tenkte jeg skulle skrive om, var kulturell identitets rolle i dannelsen av personlig identitet...

°°°

08.03.2004
En fullstendig meningsløs, vanvittig kjedelig, og komplett kvalitetsløs melodi har vunnet den norske MGP-finalen. Kjedsomheten trenger seg på når jeg lytter til denne såkalte melodien. Er den verdt å kalle en melodi? Nei, jeg tror ikke det. På den annen side: Kjedsomhet er bra for den er en anledning til å bli bedre kjent med seg selv. Men likevel, en låt som ikke bare er kjedelig, men har en hjernetom tekst, og musikkkvalitet på linje med en gjennomsnittlig luftboble, er ikke mye å rope hurra for.

Det mest skremmende her, er at det norske folk stemte frem denne låten med god margin. Hva sier det om smaken og kvalitetsbevisstheten hos befolkningen. Det er til å gråte av! Såfremt det ikke er slik at de har stemt ironisk da, eller kanskje ser de ytre kvalitetene ved en låt som får frem den indre kjedsomheten på en utmerket måte! Var det bevisst gjort, er det nesten genialt! Men jeg tviler på det. En nærmest sartreansk kvalme trenger seg på bare jeg tenker på denne sjelløse melodien. Dette er ikke bra.

På den annen side - gir det meg noe skrive om... selv om dette her er på grensen til å være usakelig...

Forskningsresultater publisert i Science (sprett opp vindu) viser at en av grunnene til at man føler at tiden går fortere når man har mye å gjøre, eller holder på med mange ting på en gang, eller blir veldig opptatt / oppslukt av noe, er at det senteret i hjernen som vanligvis konsentrerer seg om tidsoppfattelsen da får mindre oppmerksomhet fra resten av hjernen, og dermed opplever man det som om tiden går fortere. Omvendt gjelder det også at hvis man ikke har mye å gjøre, eller ikke er opptatt av noe spesielt, får tidsoppfattelses-senteret mer oppmerksomhet, og man føler at tiden går saktere. Når jeg hører på den norske MGP-låten går tiden ulidelig sakte. Ergo er det tydelig at den ikke greier å dra på seg min oppmerksomhet i særlig grad.

°°°

09.03.2004
Akkja, dumheten dør tydeligvis aldri, sannsynligvis fordi den er for dum til å dø. Dette så vi med all ønskelig tydelighet på nyhetene i går. Der meldte en sametingsmann klart i fra at "svartinger" ville han ikke ha i Kautokeino. Begrunnelsen var at han var en "bleiking", og ikke ønsket "svartinger" dit. På spørsmål om hvorfor, svarte han at alle de "svartingene" som kom var kjeltringer. Dette er ikke helt nøyaktig gjengitt av undertegnede, men det var essensen i det han sa. Med en logikk på nivå med en toåring demonstrerte han hvorfor ikke alle folkevalgte burde være folkevalgte.

Ser jeg positivt på dette, så er det betryggende å få bekreftet og demonstrert at drittsekker finnes i alle mulige fargesammensetninger - også i fargen "bleiking".

Et svært mye mer minnerikt øyeblikk skjedde i dag, for nøyaktig 70 år siden. Da ble Yuri Gagarin født. Mannen som siden ble det første mennesket i verdensrommet. Der oppe over menneskenes hoder, suste han suste avgårde i 26000 kilometer i timen og ropte ut i mikrofonen: "Jeg ser jorden, den er så veldig vakker." Det er de første ordene sagt av et menneske i verdensrommet. Sagt om Terra, Gaia, Kloden vår, Planeten jorden, menneskets hjem. Mannen som Sovietunionen sendte ut i verdensrommet som det første mennesket, for så å holde ham tilbake i propagandaens navn. Han fikk aldri mer reise ut igjen. En helt som ikke fikk leve slik han ønsket, døde kanskje slik han ønsket; i et MIG15 krasjet han totalt i planeten som var så vakker fra verdensrommet; "The Green Hills of Earth".

I fjernsynsoperaen Gagarin synes jeg Bing & Bringsvær har fått frem gode ting i hans liv. Fred være med Gagarin.

°°°

10.03.2004

Klikk på bildene for å se en større versjon i sprett-opp vindu.

Tre galakser slåss om plassen og rives i stykker
Tre galakser slåss om plassen og rives i stykker

En knivskarp galakse slåss mot en blå galakse
En knivskarp galakse slåss mot en blå galakse

En vakker og majestetisk spiralarmgalakse
En vakker og majestetisk spiralarmgalakse

Bildene over her, er fra Hubble Teleskopets siste fotografier. De viser universet opptil 13 milliarder år gammelt. Det er fantastiske bilder! Det venstre bildet viser, litt nedenfor sentrum, tre galakser som slåss om plassen. De voldsomme kreftene er i ferd med å rive galaksene fra hverandre. Bildet i midten viser en spiralformet galakse sett fra siden, som slåss med eller jobber for å avvise en merkelig blå galakse.

Heldigvis er det ikke alle stjernene og galaksene som slåss med hverandre. bildet til høyre viser en spiralgalakse, slik den eksisterte for ca 1 milliard år siden. Dette er noe av det nærmeste vi ser, når vi ser "ultra-dypt" inn i fortiden, ved hjelp av det lyset som endelig når oss. Vi kan etter sigende se ca 14 milliarder lysår bakover i tid med Hubble. Det betyr at det menneskene observer med Hubble altså ser slik ut som det så ut for 14 milliarder år siden. Ganske himmelfallent å tenke på!

I samme bane: Den solen vi ser nå, er 8 minutter gammel. Det betyr at hvis solen eksploderte nå, ville vi ikke merke det før om 8 minutter. :-)

Naivt og spennende, undring og glede - kanskje er det et glimt av skapelsen vi ser. Lekent! Du kan finne mye mer her på Hubble-hjemmesiden

°°°

17.03.2004
Slik defineres begrepet "cyberspace" i romanen Neuromancer:
"Cyberspace. A consensual hallucination experienced daily by billions of legitimate operators, in every nation, by children being taught mathematical concepts... A graphic representation of data abstracted from the banks of every computer in the human system. Unthinkable complexity. Lines of light ranged in the nonspace of the mind, clusters and constellations of data. Like city lights, receding."
  - William Gibson, fra romanen Neuromancer, side 49 (i min utgave).
Det er dette sitatet som brukes når man peker på William Gibsons begrep "Cyberspace" og gir ham æren for å ha skapt og introdusert begrepet. Det brukes nå som en metafor for "nettet", inkarnert i vår tid som Internett. Men som sitatet viser, tenkte Gibson seg en mye mer grafisk, tredimensjonal fremstilling enn dagens utgave. I tillegg forestilte han seg at man plugget seg direkte inn via en kabel til hodet. Nå for tiden er nok denne eklatante metaforen i ferd med å få en mye mer uklar forståelse og betydning.

Samtidig vet vi at Gibson bruker dette begrepet eller et lignende for aller første gang i novellen Burning Chrome, publisert to år tidligere i magasinet Omni, i 1982. Og ja, begrepet brukes også der - men ikke om "nettet" som sådan. Tvertimot brukes det om den terminalen novellens anti-helter bruker til å koble seg på nettet med. Terminalen kalles for en "... Ono-Sendai VII, the ´Cyberspace Seven´...". Slik brukes begrepet for første og eneste gang i novellen Burning Chrome:
"It was hot, the night we burned Chrome. Out in the malls and plazas, moths were batting themselves to death against the neon, but in Bobby's loft the only light came from a monitor screen and the green and red LEDs on the face of the matrix simulator. I knew every chip in Bobby's simulator by heart; it looked like your workaday. Ono-Sendai VII, the "Cyberspace Seven," but I'd rebuilt it so many times that you'd have had a hard time finding a square millimeter of factory circuitry in all that silicon.

We waited side by side in front of the simulator console, watching the time display in the screen's lower left corner."
Helt klart - eller strengt tatt - benevnelsen på selve "terminalen" og ikke på "nettet".

Kanskje ikke så rart da, at det er romanen Neuromancer som får æren for selve begrepets introduksjon, definisjon - og skapelse (?) og ikke novellen Burning Chrome. Selv om enkelte Science Fiction-nerder i forvillelse snakker om begrepet som om det originalt ble brukt som betegnelse på "nettet" i denne novellen, tar de - strengt tatt - altså feil. I novellen Burning Chrome er det begrepet "Matrix" (lyder det kjent?) som er betegnelsen for nettet, samt andre lekre metaforiske uttrykk som dette: "A silver tide of phosphenes boiled across my field of vision as the matrix began to unfold in my head, a 3-D chessboard, infinite and perfectly transparent...".

Altså, de som sier at "cyberspace" som begrep om nettet ble introdusert i Neuromancer, har rett. De som sier det ble introdusert i novellen Burning Chrome, tar feil. :-)

Novellen er forøvrig vel verdt en (gjen)lesning, som romanen Neuromancer også er det. Her finner du William Gibsons offisielle hjemmeside (sprett opp).

°°°

18.03.2004
Den samiske kommunepolitikeren Isak Mathis O. Hætta Rir igjen. Han foreslår at lesbiske skal kalles "sleikere". Og han siteres slik i vg.no: "Lesbiske jenter sleiker hverandre, derfor kan de hete "njoallut" ". Altaposten oversatte dette uttrykket til «sleikere». Visstnok sa han det fra talerstolen i et formannskapsmøte i Kautokeino nylig. Og mannen bruker bibelen som begrunnelse... Dette er samme mannen som tidligere har uttalt at han ikke ønsket seg "asylsøkere og svartinger" i bygda si. En god kristen dette...

Tydeligvis skal det ikke så mye til for å være kommunepolitiker. Samtidig er han jo - jeg hadde nær sagt selvfølgelig - ikke konsistent, men tar gjerne til takke med lesbiske og homofile i sitt gjestgiveri, bare de betaler for seg. " Vi driver jo butikk...", påpeker han. Så det er feil å være lesbe, men ok å tjene penger på dem. Jaja, hans dobbeltmoral og dumskap er tydeligvis to sider av sak.

Og i Kosovo, Kosovska Mitrovica har opptøyene startet igjen. Visstnok fordi noen serbere skal ha jaget tre kosovoalbanske barn ut i elven; de druknet. 17 mennesker er drept i opptøyene og FN, samt de norske soldatene har store problemer med å stagge opptøyene. Noen ganger er verden et svært trist sted. Men i dag skal jeg le hysterisk - ikke gråte nå.

°°°

28.03.2004
I dag var jeg i Frognerparken med Johanne. Hun løp rundt i båtklatrestativet, hun husket, og syklet på trehjulssykkelen sin, hun spilte fotball med en ondskapsfull gutt, spiste is, muffins, drakk melk med sugerør av melkeflasken (spennende, for akkurat det har hun ikke brukt sugerør til før!), osv, osv.

Men jeg har en vond magefølelse.

Johanne har gått hos dagmamme de siste to årene. Verdens dyktigste og kjærligste dagmamma, som passer barn sammen med en annen svært sympatisk dagmamma. De er tilsammen 10 barn. Der har hun og de andre barna lært å være snille, å være kjærlige, å dyrke det sympatiske hos hverandre, å leke i fred og uten egoisme. Helt fantastisk, egentlig.

Men det betyr at hver gang hun er ute i andre sosiale sammenhenger, så er ikke Johanne helt forberedt på den tøffe hverdagen som den egoistiske, selvsentrerte og ikke-hensynsfulheten som dominerer i det sosiale spillet og leken som finnes i de fleste andre steder, blant barn flest. Det er på mange måter en grusom verden der ute i barnefellesskapet. Det kollektive gjør fort barnet til en hensynsløs mob, en gruppe full av egoistisk groupthink. Johanne skjønner ikke hvorfor man skal dytte hverandre unna, uten hensyn, når man bare kan gå rundt hverandre, eller låne bort leken sin istedenfor å rappe den, osv. Hun blir veldig skuffet, og forstår ikke hvorfor de andre barna er slik. Samtidig føler hun, tror jeg, at hun ikke mestrer situasjonen, fordi hun jo ikke har lært seg grusomheten som eksisterer i de fleste barnefellesskap av en viss størrelse. Det igjen gjør jo opplevelsen enda værre. Ikke bare forstår hun ikke handlingsmønsteret, men hun mestrer ikke situasjonen, og hun blir samtidig blodig skuffet over de andre barna. Hun er lei seg lenge etter slike opplevelser.

Det sosiale feltet fremstår som ganske grufullt, spør du meg. Og dette er det vi gir barna våre. Dette er den arenaen de skal trene seg på å bli sosiale vesener i. Er det slik vi ønsker barna våre skal være. Enten snille, følsomme og kjærlige, men dysfunksjonelle i en brutal sosial sammenheng, eller voldsomme, u-hensynsfylle og egoistiske - men overlevende og funksjonelle i den samme sosiale sammenhengen. Hvis det er dette som er å være sosial og fungerende i et samfunn, burde vi kanskje gjøre noe med det samfunnet - eller med den væremåten barna lærer i slike settinger som barnehager eller skoler, slik at verden blir et bedre sted å være. Et sted der det ikke er barnehagebrutalt, men dagmammakjærlig?

Dilemmaet blir som følger: Gjøre barnet mitt mer overlevelsesdyktig, men samtidig mer egoistisk, grusomt og hensynsløst, eller fortsette å la jenta mi være snill, kjærlig og hensynsfull - men mye mindre overlevelsesdyktig. Altså: Vil jeg at hun skal få det bedre mot å bli værre, eller skal hun fortsette å ha det værre, mot selv å være bedre?

Et umulig valg, egentlig, og jeg får vondt i magen ved tanken på det, og når jeg tenker på hvor utrolig skuffet Johanne var i kveld.

°°°





























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen
| Hjem | Tilbake til toppen | Vevkart | Søk | Kontakt meg! | Om disse sidene |