03.01.2004
Dagbladet skriver om frihet i sine ledere for tiden. Jeg ler så jeg gråter. Det vil si, egentlig gråter jeg.

Hvilken selvreferanseproblematikk!

14.01.2004
O Pan beloved, and other gods Who now may be near me,
Grant that within - in inner life - I beautiful may be;
Let outward things - whate'er I have - My inner life set free.

The wise alone may I deem rich; And grant, O Pan, to me,
No more of gold than a moderate man May use most easily.


På slutten av Platons dialog Faidros (Phaedrus) ber Sokrates denne bønnen. Her i en engelsk oversettelse.

19.01.2004
Den Israelske ambassadørens angrep på et kunstverk i Sverige, er fortvilende.

Kunstverket er en båt med et bilde av en vakker kvinne som flyter i et hav av blod, kalt Snøhvit og sannhetens galskap. En del av teksten i kunstverket sier noe slikt som "myrdet 19 uskyldige sivile", en tekst som skal være hentet fra Israelske avisers overskrifter om tragedien.

I eventyret har snøhvit hvit hud, sort hår og en blodrød munn. Hun skal visstnok være et bilde på den rene uskyldighet. Den rene, vakre uskyldighet har altså myrdet i dette kunstverket. Det er kraftig spent ut, dette her.. Samtidig forteller tittelen oss - hva da? At sannheten er gal, eller at galskap praktiseres i sannhetens navn? Annet?

Jeg har problemer med å se at dette kunstverket kan oppfattes som en hyllest til en selvmordsbomber, slik ambassadøren mente. Kanskje særlig gitt den medfølgende teksten, hvor uttrykket "myrde" brukes. Det peker på at det er en forferdelig, ulovlig, ond handling som er utførtg, og altså ikke noe å fremheve som godt, overhode. Det er en vanskelig indre dialektikk her.

Samtidig må man få kommentere ambassadørens begrunnelse om at "dette er 30-årene på nytt". Det er nok sannere enn han aner. For nettopp slik - ved å antaste og ødelegge, forby og fordømme - var det nazistene begynte sin forbuds, påbuds, terror og massemords politikk. Grupper av Nazister trengte seg inn på offentlig steder som museer og lignende, og raserte kunstverk de mente stred mot moralen og som de mente fordervet menneskene.

Sannheten er krigens første offer. Ytringsfriheten faller også svært fort. Den Israelske ambassadørens ønske om å forby kunstverket tilhører en tid og en holdning vi ikke ønsker tilbake. Det er nok Ambassadøren enig i. Så hvorfor praktiserer han da den samme tidens virkemidler?

Kanskje fordi han ganske enkelt reagerte emosjonelt, og innenfor sitt eget forståelsesparadigme (Offentlig Israelsk tjenestemann), før han overhode hadde undersøkt kunstverkets faktiske formidlede innhold? Men akkurat dette siste burde man kunne forvente av en ambassadør, synes jeg. Uansett er det svært betenkelig at en offentlig tjenestemann mener at å ødelegge et kunstverk er den riktige reaksjonen - selv om kunstverket faktisk hadde hatt det innholdet han trodde det hadde!

Men igjen, en barmhjertig tolkning av ambassadørens handling kan være at han i stor emosjonell affekt, kastet sg over et bilde han trodde fremstilte et menneske som etter hans mening hadde myrdet 19 uskyldige sivile, som en smilende helt, seilende i en båt på sine ofres blod. Ofrene tilhører de menneskene ambassadøren elsker og føler at han tjener. Og derfor, uten overhode å tenke seg om, angrep han bildet. En slik tolkning gir meg mer sympati for ambassadøren.

Men jeg kan likevel ikke unndra meg for å tenke at man likevel bør kunne forvente av en ambassadør at han ser situasjonen an, før han griper til affekt-handlinger. Det kan han vel ikke ha gjort her?