17.02.2004
Det er ikke lett å ikke ha noe å skrive om. Særlig ikke når det å skrive faktisk er ganske morsomt. Så hvorfor har jeg ikke noe å skrive om da? Kanskje fordi jeg er trett? Nei, tror ikke det. Kanskje fordi verden ikke lenger inspirerer til noe å skrive om? Nei, tror ikke det. Kanskje fordi hodet mitt er bomull, fullt av ingenting, omtrent på samme måte som noen har skapene fulle av "ingen ting å ha på seg".

Med andre ord, Intet trenger seg på, og jeg vet ikke helt (i dag) hvordan jeg skal takle det. Intet er jo ikke et utrykk for at jeg ikke har noe å finne på, men snarere et uttrykk for at jeg innerst inne aner alle mine muligheter, og kanskje aner dem så sterkt at det nesten er lammende for meg selv og min evne til å handle - inntil jeg faktisk handler. Så er det skrevet. Og jeg skrev det.

18.02.2004
I dag, i det jeg lettere forsinket på vei til min pengejobb, snudde, løp opp trappen igjen, inn døren for å hente noen glemte nøkler, måtte jeg jo selvfølgelig si "hadet" til Johanne på nytt. Liten dame, 2,8 år, med halv pyjamas skulle ha stor klem, liten klem, nesekos, pannekos, hakekos, og superkos på nytt. Og så en kjempestor klem med hele kroppen. Fast og veldig koselig, men noenganger litt tidkrevende rutine. Så, når jeg er på vei ut døren, sier den lille damen, "hadet pappa, passe hodei foj isatabbene". Omsorg i hele budskapet.

I mildværet etter den store snøperioden tidligere i år, dannet det seg enorme istapper langs hele gården vår. Og vi måtte være forsiktige og "passe hodet" for dem i noen spennende dager. Istappene var veldig visuelle, og vi lagret en nedfalt bit av en av dem i fryseren, til Johannes fryd.

Nå har jeg et visuelt bilde inne i meg av den lille datteren min med morgenbustehår og halv pyjamas, som sier hadet med omsorg til meg. Det er mye mening i det. Intet meningsløst, men noe jeg kan leve på i flere dager, uten påfyll, og med masse glede. For det er viktig å passe seg for lange iskalde istapper i livet.