05.09.2003
I forbindelse med Telenordagene holdt jeg en Filosofi Café hos Telenor på Fornebu. Deltagerne synes det var bra, og omtalen på Intranettet var hyggelig. Men: Jeg selv følte det ikke gikk så bra. Når forsamlingen graver seg selv litt for langt ned (stemningsmessig sett), så er det viktig å få forsamlingen opp igjen, via humor, galgenhumor, ironi, uærbødig omgang med saker og ting. Det er ikke lett, når jeg samtidig har affinitet til det hele, nemlig Telenor. Jeg kjente veldig godt konflikten mellom meg selv som filosof (en litt utenfor forsamlingens spesialtema) og meg selv som Telenor-ansatt (innenfor spesialtemaet selv).

Ikke det at jeg i Filosoficafeene er utenfor forsamlingens tema/spørsmål - snarere tvert i mot, men som animatør skal man også alltid ha et øye med stemningen hos deltagerne, i tillegg til å følge med på innholdet. Det var vanskelig å gjøre det som skulle gjøres for å få opp stemningen, fordi jeg ikke hadde nok emosjonell distanse til et tema som ikke bare angikk meg personlig, men som kanskje også var sårbart for deltagerne selv. Dessuten: Også jeg kjenner mennesker i Telenor som har følt nedskjæringene på kroppen.

Jeg ser hvordan en rollekonflikt: FilosofAnders og TelenorAnders noen ganger kan måles litt vanskelig opp mot hverandre. Jeg har aldri følt på dette før. Men kanskje er det litt analogt til å ha filosofer som deltagere på en filosoficafe, fordi filosoficafeenes målgruppe ikke nødvendigvis er filosofer, men nettopp mennesker uten spesiell kompetanse i filosofi. Da får jeg en vanskelig balansegang, mellom "kravene" fra filosofene, og "kravene" fra resten av deltagerne.

Men det er min jobb å løse det.

23.09.2003
Det er viktig å skille mellom det transiente og det uendelige, Det vil si: Mellom det flyktige, og det som har evighetens perspektiv over seg - eksistensielt sett. Uten et slikt klart skille blir eksistensens "hva", "hvorhen" og "hvorfor" ofte forvirret, og eksistensens presserende krav svært tunge å bære.

Det flyktige kan, hvis man greier å se på det under en transient synsvinkel ofte få et adiaforisk (noe som er etisk likegyldig, og ergo ikke bør være spesielt viktig, verken for en selv, eller ens egne - originalt et begrep fra teologien) skjær over seg, og da blir det straks enklere å bære - den tiden man skal bære det.

Det evige, eller det uendelige er det som nettopp er så viktig at det antar en virkelig presserende natur og får et nærmest uendelig trykk på seg -eksistensielt sett - slik at det ikke er til å unngå, og må tas hånd om, skal man kunne leve transparent i forhold til seg selv, og fortsette å bli den man allerede er - komme hjem til seg selv.

29.09.2003
Filosofisk Praksis har evighetens meningsfylde, det skaper et sterkt behov for meningsrealisasjon i min eksistensielle sfære. Filosofisk Praksis er en del av mitt selvforhold. Det er min oppgave: å komme hjem til meg selv. Jeg må skape meg selv, bli meg selv, som transparent for meg selv. Filosofisk praksis er en del av denne transparensen.

Men min transparens stiller opp spørmålet: Hvordan er transparensen moralsk gyldig? Først og fremst ovenfor meg selv, men også ovenfor andre, følt for andre. Den bør jo ikke tilhøre den adiasforiske sfære av mitt liv. For Filosofisk Praksis er verken likegyldig for meg eller for de som blir involvert i min Filosofiske Praksis. Var det slik, var jeg ingen Filosofisk Praktiker.

"Transparent" er jeg i min egen eksistensielle hjemkomst. Min egen moralitet i forhold til andre - og til meg selv - er min "Translucens". Jeg er moralsk dugelig for andre, når mitt lys skinner slik at det er tydelig, klart og gjennomskinnelig - for dem, og selvfølgelig også for meg. Det må være mitt moralske mål å være gjennomskinnelig for andre.

Enhver moralsk skygge hos meg gir min translucens et annet og mørkere lys; til slutt kan jeg miste min gjennomskinnelighet.

Hvordan står Transparens i forhold til Translucens - og omvendt?

30.09.2003
Ordene "Transparens" og "Translucens" kan kanskje bli gode begreper for en selvforståelsestankegang som ikke bare tar med selvet, men også dets omgivelser. Ikke bare bringer de inn det metaforiske som en forståelsens fordypning, men de bringer også inn bevegelsen; "Trans...". Vi står nemlig skjelden stille i vårt liv. Vi er i bevegelse, vi beveger, og vi blir selv beveget.