10.11.2003
Jeg merker stadig spenningen mellom min pengejobb og min filosofiske virksomhet. Det gnager meg at jeg ikke bedriver mer filosofisk praksis, mer filosofi. Samtidig krever min pengejobb mye oppmerksomhet, mye tid, og mye krefter. Og en viss sum penger til familie, med leilighet ++, er nødvendig. Et minstemål av trygghet. Men filosofien gnager og gnager.

Uten filosofi, intet liv etter mitt eget hjerte - ex animi sententia. Slik må jeg passe på at ikke alt som tar min tid og oppmerksomhet, inkludert familie og arbeid, fritid og venner, får et negativitetens skjær over seg, nettopp fordi det "er i veien" for min filosofiske virksomhet.

Alltid gnager det, alltid.

26.11.2003
I Dagbladet på nett i dag står det en typisk dagblad-artikkel om dyr og planter vi ikke får se, noensinne, enten fordi de utryddet, eelr fordi man antar de kommer til å dø ut nesten umiddelbart. I typisk Dagblad-tabloid-stil er artikkelen ledsaget av en bildeserie med bilder av noen av disse dyrene og plantene.

Science Fiction forfatteren Douglas Adams skrev for 10 år siden en nydelig, men trist bok, kalt "Last chance to see". I den boken har forteller han om sin reise rundt på jorden sammen med BBC for å se på utrydningstruede dyre og plantearter. Han skriver svært morsomt ( i typisk Douglas Adams stil) om sin reise, og om det han ser.

Fortellingen om verdens siste ville kaffeplante som kun eksisterer i en liten privat innhegning hos en fattig familie; beskyttet - ikke fra naturen- men fra menneskene, som bokstavelig talt vil ha en bit av den, er morsom, men trist. Og fortellingen om Kakapooen: Papegøyen som ikke har hatt noen naturlige fiender, inntil menneskene og deres katter og hunder og rotter melder sin entre, og som derfor har glemt hvordan den skal fly, etter alle århundrende i fred og ro... Og det det hadde ikke gjort noe det, hadde det ikke vært for at når kattene, rottene, eller hundene - som bor hos menneskene melder seg - blir Kakadoo-papegøyene veldig redde, og da løper de så fort de kan opp i et tre, hvoretter de promte hiver seg ut i luften for å fly sin vei... Problemet er bare at kakadoene har glemt at de har glemt hvordan de skal fly.... så fallet blir svært, svært hardt. For hver gang har jorden en Kakadoo mindre.

Så hvorfor så trist? Hvorfor reagerer vi så kraftig når vi hører om arter som blir borte, som forsvinner for godt? Mange dyrearter, innsektsarter, fiskearter og plantearter blir borte hvert eneste år - svært mange! Hvorfor skulle vi bli triste og reagere på dette, når vi vet at intet varer evig, at det eneste sikre evige er nettopp det at ingenting varer evig: Alt skal dø, planter, dyr, insekter, mennesker, jorden, solen... Alt er forgjengelig og blir til støv. En vakker - og meningstung - kuriositet; slik fremstiller forkynnerens bok det (som du kan finne her):

Den samme lagnad venter:
både mennesker og dyr.:
Den ene skal dø som den andre,:
samme livsånde har de alle.:
Mennesker har ingen fortrinn framfor dyr.:
For alt er tomhet.:
Alle går til det samme sted.:
Alle er kommet av jord:
 og skal bli til jord igjen.:
- Forkynneren (predikeren) Kap. 3, 19-20.

Nåja, tilbake til hvorfor vi er så opptatt av nettopp at artene forsvinner. Her kunne vi legge frem mange muligheter:

En hypotese er at vi i ren egoistisk altruisme vet at mange av disse artene (potensielt) representerer mulige medisiner for vanskelige medisinske tilstander (kanskje en av dem inneholder en kur for AIDS?), og derfor burde tas vare på.

En annen hypotese er at vi føler ansvar for alt liv, for hele jorden, ja kanskje for hele universet! Og det er ok. Men da må stille spørsmålet: Hvorfor gjør vi det, hva er dette ansvaret, denne følelsen, og hva er årsaken til den?

Enda en hypotese er at vi er superemosjonelle, overdrevent emosjonelle, nærmest tabloide i vår emosjonalitet, og at vi derfor reagerer voldsomt når vi ser og hører om arter som går under (enda dette alltid har skjedd i naturen), og ønsker å ta vare på dem alle.

Nok en hypotese kan jeg hente fra Peter Wessel Zapffe: Nemlig den at mennesket i sin natur har en altfor stor empati (som er noen annet enn overfølsomhet) med alt som lever. Denne empatien flykter mennesket som regel fra, fordi vi rett og slett ikke kan utholde å ta inn over oss resten av jordens lidelser. Hvis vi virkelig tok denne lidelsen inn over oss, ville vi ganske enkelt ta vår død av det. Artenes bortgang berører oss fordi de berører denne empatien vår.

Nok en hypotese - og den siste i denne omgangen, går ut på at vi anser alt liv som hellig og derfor ukrenkelig. Buddhismen gjør det, Jainismen gjør det. Og en del innenfor Kristendommen gjør det. Også selv om man ikke er Kristen, har man ofte denne refleksen. Det gjør det interessant å spørre seg: Hvorfor det? Hvorfor reagerer vi slik, hva er det ved dette livets hellighet, livets ukrenkelighet som gir oss denne reaksjonen? Kanskje er svaret så enkelt: I kristen tradisjon er vi skapte vesener; som alt liv er vi skapt av en skaper, Gud. Hvis det er slik, vil det hver gang en art dør, dør ut, være en del av skaperverket som går tapt. En liten del av Gudens skaperverk blir borte - for alltid. Og alt det skapte føler tapet, kjenner bortgangens tragedie i sitt liv. Skapelsens mirakel reduseres, det skapte gir etter, og tapet blir større for hver liten del av det hele som blir borte. Med John Donne - ringer også klokken for meg hver gang den ringer for en liten del av det hele.

Men hvis det er slik at skaperverket blir borte bit for bit - må det også være slik at skaperverket returnerer til sin skaper. For i Kristendommen er jo døden kun livets død, og det evige livs begynnelse. Det gjør det enklere.

27.11.2003
I dag har jeg bursdag. Halvegs til et tall dobbelt så stort som jeg fyller år. :-)