05.03.2003
Døden er også en merkelig ting.

Hva spøker rundt døden? Dette livet? Etterlivet? Hvis lykken kun kan leves dag for dag, vil kanskje også det samme gjelde for døden?

Einar Førde, den kloke, rare mannen med så mye dyktighet i seg, er alvorlig syk, og det har han visst at han var omtrent siden jul. Etter at han fikk vite dette, begynt han å reflektere mer - mye - på døden, men ikke før?

Hans første refleksjon, etter sin gråt og sin angst og sin selvmedlidenhet, var å se på samfunnet rundt seg, og diagnostiserer dette i lys av døden: Døden er tabu, Døden forties, Døden er alltid et annet sted, Døden er først og fremst en hån mot samfunnets rasjonalitet! Denne rasjonaliteten som forsøker å overvinne alt, død, sykdommer, lidelse, med mer. Men Førde tar feil; det er ikke rasjonaliteten som gjør dette, det er irrasjonalitet: Det er redselen, frykten, angsten - for den eksistensielle slangegropen som gjør dette, nemlig flukten fra døden som den eneste absolutt siste, endelige visse mulighet, som gjør dette. Og det er ikke rasjonelt overhode! Det rasjonelle, er å bruke sin fornuft til å konfrontere slangegropen, hoppe ned i den, lære å leve med den, i den, takle den, for så å klatre opp igjen, og leve sitt liv med døden som den endelige visshet. Intet annet.

For det enkelte mennesket som får dette til, blir ikke døden ett nederlag, men nettopp den ingrediens i livets oppskrift, som gjør livet til en seier. Lever jeg med døden, lever jeg nemlig med livet også. Slik blir ikke døden noe skammelig, men tvertimot nettopp det som løfter mennesket over skammen. Ved å leve med vissheten om døden som den eneste erkjente uomgjengelige mulighet, vil jeg alltid ha seiret over døden, også når den seirer over meg.

Hvorfor det? Ganske enkelt fordi det å seire over døden, er å leve livet på en slik måte at det er en trening i å dø. Og hva betyr det? At døden ikke er noe nederlag, hvis du har levd livet slik du selv bør leve livet, etter din egen mal for hvordan livet bør leves - slik at du er autentisk i din måte å leve livet på - det vil si, nettopp ikke flykter - hverken fra livet, eller fra døden. Men lever begge til fulle og til ende. Helt naturlig. Her kunne jeg ha brakt inn Platons dialog Faidon, men det får vente.

Dermed blir den naturlige død, er en velkommen død, og en død jeg ikke behøver å frykte, fordi jeg hele tiden har trent på denne, gjennom å leve livet slik jeg bør leve det - i fullstendig takt og pakt med meg selv, helt egentlig, helt endelig og helt dødelig.

Hvis jeg får det til, da.

Einar Førd skriver om samfunnet og døden her (sic! - skriver han om seg selv?) (kommer i eget vindu).

20.03.2003
Det er den 20 mars og UAS har drevet målrettet bombing av Irak i natt, utløst av at de trodde de kunne ramme Saddam Hussein selv. Det gjorde de ikke. Jeg jages av mange motstridende følelser. At Saddam Hussein bør fjernes, er det ikke tvil om; maken til grusom diktator finnes vel knapt.

Men at USA ++ skal angripe et land ut fra en slags førevar politikk, er ganske tvilsomt. Samtidig er det militære "spillet" fascinerende som sådan - men hva med lidelsene denne krigen vil føre til? Lidelsene!

Krigens lidelser er alltid der, men det betyr ikke at de er noe mer lette av den grunn, selv om det kan virke slik, når Bush nevner dem som det eneste sikre ved en krig. å ja? Hvorfor starter han krigen da? Samtidig har vi en tendens til å glemme alle de lidelsene de "humane" økonomiske sanksjonene har ført til. For de eneste som virkelig lider under slike, er jo sivilbefolkningen -ikke diktaturet. Kanskje er en kort krig å foretrekke, fremfor 12 års økonomiske sanksjoner?

Lidelser, arg!