05.02.2003
Tiden, når jeg ikke tenker på den, vet jeg hva den er, når jeg tenker på den, vet jeg det ikke - for å parafrasere Augustin. Tiden er noe, men dette noe lar seg ikke gripe. Tiden er, men hva er den?

Mennesket lever i tiden, men tiden er også i mennesket. Mennesket kan sies å være et temporalt vesen, sammen med at vi også er temporære vesener. Dette siste i et hvert fall, hvis man ikke har en overbevisning om et evig liv. Uansett er vårt jordiske liv slik vi kjenner det, et liv preget av at vi er temporale vesener. Vi blir påvirket av tiden og vi påvirker i tiden. Vi er alltid allerede i tiden. Hva vil det si å alltid allerede være i tiden? Hvorfor er vi alltid i tiden? Hva forteller det om oss som skapninger at vi alltid allerede befinner oss i tiden? Er vi i tiden, utenfor tiden, inne i tiden, foran tiden, bak tiden? Kan vi være i fremtiden, her i nåtiden?

Hva er tid? Kan vi tenke tid, uten å med-tenke oss selv i denne tanken om tid? Tenker vi ikke i tid? Tanker tar tid, gjør de ikke?

Tar tanken tid?
Hvis vi antar at våre tanker er bundet opp av lysets hastighet og våre nerveimpulsers velositet, vil våre persepsjoner (mer upresist: sansninger) av verden alltid skissere verden slik den var for et ørlite øyeblikk siden... De gamle grekerne snakket ofte om verden i fortid. De sa: "To ti en einai", som oversatt til norsk blir noe slikt som "Hva det var å være" - nettopp ikke "hva det er å være". For tiden går, mens tanken slik sett holder tiden og verden stille - samtidig som også nettopp det å tenke det; tar tid, det også. Og det å tenke på at jeg tenkte på det, tar enda mer tid. Og da har jo verden - og tiden - gått videre.

07.02.2003
Jeg tror at man kan fremstå som en person med full moralsk integritet, uten på noen som helst måte ha personlige integritet (og dermed for alt i verden er man jo en person med moralsk integritet?), og at dette kanskje er en viktigere observasjon, enn at en person kan ha personlig integritet, uten å ha moralsk integritet ?

For hva vil det si å ha personlig integritet? Kanskje er et svar at "å ha personlig integritet er å være hel og konsistent for seg selv".

Men kan det tenkes at det er feil å si "ha personlig integritet", kanskje bør vi si "være personlig integritet". For har jeg personlig integritet, tror jeg at jeg lever "according to myself", og det er ikke noe jeg har, men noe jeg er.

Samtidig er jeg, hvis jeg er en person med personlig integritet, en som, hvis integritet, sikkert påvirker min moral, mine handlinger, min adferd. Men dette er noe annet enn at jeg er "personlige integritetisert".

Min personlige integritet fremstår som noe annet enn min moralske integritet. Jeg tenker at min moralske integritet mer er en følge av min personlige integritet, enn det samme. Kanskje er den enkleste testen på dette, at når vi bedømmer om en person har moralsk integritet, så er det (som regel) ut fra tidens gjeldende begreper om hva som er det moralsk riktige å gjøre eller ikke vi bedømmer ut fra, og ikke om personen gjorde det riktige ut fra seg seg selv og sin person; les personlig integritet. For gjør personen det, og det ikke faller sammen med tidens moral, vil de fleste av oss si at personen i det minste handlet egoistisk, om ikke nettopp manglet moralsk integritet?

Da kan vi tenke at når vi opplever at det er sammenfall med en persons personlig integritet, og en persons moralske integritet, så er det nettopp fordi personen handler etter tidens gjeldende normer, og det som fremstår som personens personlige integritet, faller også sammen med tidens normer - og ikke noe annet.

En "Whistleblower" er en som slår alarm om noe, som oftest når noe fremstår som (for den personen) åpenbart ulovlig eller umoralsk i en bedrift personen jobber i. Og personen føler seg tvunget til å slå alarm, fordi personen "Ikke kunne stå rolig og se på ulovlighetene lenger". Men dette betyr jo bare at personens moralske integritet ikke lenger klarte å jobbe med noe denne samme følte ikke stemte overens med sin moralske integritet. Det betyr jo ikke at personen har personlig integritet (selv om det kan være kjekt å ha når man handler slik, kanskje særlig med tanke på konsekvensene).

Sagt på en annen måte. En persons moralske integritet testes / måles opp mot tidens moralske ståsted, mens en persons personlige integritet i større grad vel måles opp mot personen selv, for det finnes jo ikke noen annen målestokk for min personlige integritet enn meg selv?

Den personlige integriteten må skilles fra den moralske integriteten i et første forsøk på å undersøke den. Samtidig er det klart at den personlige integriteten mer har med min autonomi, autentisitet, og egentlighet i forhold til meg selv å gjøre, enn med hvorvidt denne henger sammen med tidens moral.

På den annen side: I dagligtalen kan det hende at disse to begrepene brukes som synonymer, og det hender at personlig integritet tillegges også og brukes i betydningen av moralsk karakter.

Her er mye formulert som om det er klart og tydelig... det tror jeg nok ikke det egentlig er.

24.02.2003
Lykke er en merkelig ting.

En eller annen har sagt at å leve lykkelig til sine dagers ende, kan man bare gjøre fra dag til dag.

Aristoteles sier at det vesentlige ved lykken ikke er rikdom eller nytelse, men aktivitet, det vil si å utfolde sine evner, etter sine egne forutsetninger, men også samtidig ha vennskap med gode mennesker. Han inkluderer altså både det individuelle elementet, artselementet, og det sosiale i mennesket, at vi er sosiale vesener. Paul Cladel har sagt at lykken ikke er livets mål, men snarere et bi-produkt.

Et biprodukt? Da blir spørsmålet: Et biprodukt av hva?

Jeg tenker at lykken hvis den finnes, både burde inneholde et vedvarende element (negativt?), et autentisitetselement, og et selvbevissthetselement. Dette siste kanskje som en negasjon av seg selv? Slik sett henger lykken også sammen med en integritetstankegang.

Hva vil det si å være lykkelig?