03.12.2003
Jeg skal ikke være en av de som klager på julens oppjagede, kommersielle tempo... ;)

15.12.2003
Keiko er død. Akkja. Vi skal alle dø. Eksistensielt sett en svært viktig erkjennelse. Særlig for oss mennesker som har mental kapasitet til å kunne forestille oss - kanskje ikke hvordan vi skal dø - men __at__ vi skal dø. Det er det eneste helt sikre vi kan si om vår fremtid. Tror ikke mange helt ser dette. Kan hende ser de fleste det først når de selv, en nær slektning eller venn dør, eller opplever sterk lidelse, eller noe: Først da får vi sannheten "midt i trynet".

Kulturkonsulenten i Halsa, Lars Olav Lillebø, blir sitert i Dagbladet på at "...Keikos død var som å miste en kamerat". Stakkars den mannens kamerater!

Det er klart at empati med våre med-skapninger er viktig. Men å gi samme status til et dyr som Keiko, som vi vanligvis gir mennesker, fremmer - for å si det mildt - en rekke etiske utfordringer. Og det fremmer en rekke utfordringer for vårt følelsesliv, for våre følelser. Dessuten gir det vårt verdihierarki en så flat struktur at jeg tror det på sikt undergraver våre moralske følelser og intuisjoner i en slik grad, at vi alle ikke blir mer epatiske, følsomme og moralske, men snarere tvert i mot kommer til å bli mer ikke-empatiske og u-følsomme, nettopp fordi vi nærmest vil oppleve en kontinuerlig overdose av føleri og empati. Og for å overleve en slik kontinuerlig dose, må vi både bli svært overfladiske i vår identifikasjon med den lidende / døende, og velge oss ut objekter vi kan identifisere oss med på en svært overfladisk måte, dvs. ikke ha noen egentlig empati, kun en hausset opp, nyhetens-interesse-empati.

Dette er ikke bra.