Tilbake til Forsiden (logo) English Language Pages
 | Vevkart |
Hjem Dette tilbyr jeg Kontakt meg Siste Nytt Filosofisk Om Anders Holt
Tekster Litteratur Sitater Filosofisk Dagbok
Dagens tekst

Alle tekster

Dagbok 2003
   - Januar
   - Februar
   - Mars
   - April
   - Mai
   - Juni
   - Juli
   - August
   - September
   - Oktober
   - November
   - Desember

Dagbok 2002
  - November
  - Desember
Min Filosofiske Dagbok for August 2003
28.08.2003 - Mot i Filosofisk Praksis
29.08.2003 - Sykdom og Syk Dom

28.08.2003
Mot til å praktisere

I dialogen Laches, hvor Platon lar Sokrates med flere undersøke hva nettopp mot er, ender hele undersøkelsen med at Sokrates konkluderer med at de ikke har funnet ut hva mot er. I den sokratiske verden er dette svært alvorlig, for viten er dygd, og den som vet det rette, gjør det rette. Så hvis man ikke vet hva mot er, kan man heller ikke gjøre det rette i en situasjon hvor mot er viktig. Men før denne konklusjonen, prøver Nikias, den kjente generalen, seg på en definisjon av mot. ”[Mot er …] innsikten i det skremmende og beroligende – både i krig og overalt ellers.”

Problemet med en slik påstand, er at man da må kjenne til alt som er godt, og alt som er ondt i alle de situasjoner - i det minste - hvor mot er en relevant egenskap. Nikias´ svar blir universelt, og derfor umulig å praktisere, som sådan. Dette leder så igjen til Sokrates konklusjon.

Paul Tillich mener at det viser hen til at man før man kan spørre hva mot er, må spørre hva mennesket er , men for Filosofisk Praksis viser det henimot en annen vei, nemlig viljen til nettopp å tørre å ha mot til å gjøre det som er”…skremmende… ”. Og det lar seg selvfølgelig våge å la gjesten gråte, når gjesten har behov for det, når det er tilrådelig, og innenfor den i-vare-tagende konteksten vår.

Men når er det tilrådelig?
Kanskje er det slik at det kan vi bare svare på fra gjest til gjest, fra situasjon til situasjon, fra samtale til samtale, nettopp slik Sokrates mener viser at vi derfor bør ha kjenneskap til alle slike mulige situasjoner – noe som jo er umulig.

Hva skal vi da gjøre?
Svaret er: Vi må ha mot til å praktisere. Men spørsmålet melder seg med fornyet styrke, når er det tilrådelig, eller enda mer, når er det ikke tilrådelig, når bør vi ”[ha]… innsikt i det skremmende…”, det vil si, kjenne det som bør fryktes”? Svaret på det blir det samme som ovenfor her: Vi bør unngå det som bør unngås, nettopp når dette er tilrådelig. Men hvordan kan vi vite det? Det kan vi sjelden vite på forhånd, og vi må derfor ha mot til å praktisere. For uansett når og i hvilken situasjon vi befinner oss, kan vi ikke strengt tatt vite når en situasjon er risikofylt, og når den ikke er det. Sagt på en annen måte: Uansett hvor lang utdannelse man har i sin hjelpeprofesjon, kan man aldri vite med sikkerhet at dette går bra., strengt forstått. For en Filosofiske Praktiker er dette pertinent – det presser på – kan jeg, bør jeg praktisere da? Og jeg stiller spørsmålet inne i meg – relativt ofte..

Hva skal vi da gjøre?
Igjen, vi må ha mot, til praktisere. Dette leder oss hen til en Filosofisk Praksis-situasjon av høna og egget. Uten mot – det vil si innsikt i det som er beroligende og det som er skremmende, kan jeg ikke praktisere, og denne samme innsikten får jeg ikke, uten at jeg praktiserer. Anvendt på en annen måte, uten trening ingen praksis, og ingen praksis uten trening. Er det ikke da uansvarlig å praktisere filosofi? Kanskje?

Poenget mitt er nettopp dette motet vi må ha, for å kunne tørre å bevege oss inn det ukjente, nemlig den andres liv og sårbarhet – som vi ikke på noen som helst måte har noen privilegert tilgang til.

Så hvordan gjør vi det?

°°°

29.08.2003
Jeg tenker at et fruktbart skille for Filsofisk Praksis kan være forskjellen på "sykdom", og en "syk dom". Dette i betydningen av at man må skille mellom at man faktisk er syk, på sinnet, eller på kroppen - på kropp og sjel, det er en sykdom. En syk dom, derimot, er en en dom jeg feller, over meg selv, over andre, over et fenomen, dette eller hint, hvor for eksempel ubehaget jeg føler, kommer av min dom, og ikke av fenomenet i seg selv. Ved å lete etter den syke dommen, vil det kunne være lettere for meg å gjøre noe med mitt "problem", eller min utfordring.

For eksempel: Hvis jeg ser to menn komme nedover gaten mot meg hånd i hånd, og jeg føler ubehag ved synet, kan jeg forsøke å løse dette ubehaget på mange måter. Jeg kan skrike og bære meg, og skjelle dem ut for usømmelig adferd, osv. Ganske sikkert en temmelig problemfylt løsning. Eller jeg kan bruke situasjonen som et påskudd til å forsøke å forandre samfunnets spilleregler (for de to mennene gjør tross alt ikke noe ulovlig), slik at det blir ulovlig å gå hånd i hånd for to menn. En relativt strabasiøs reise i lovverket, skulle jeg tro. Eller jeg kan se på følelsen min, og den dommen jeg har begått: "Det er usømmelig og ekkelt at to menn går hånd i hånd på offentlig gate". Og stille meg spørsmålet: Hvorfor får jeg ubehag ved en slik (konstaterende) dom?

Hva gjør det med meg, og hva gjør det meg, og gjør det meg egentlig noe, at to menn går hånd i hånd nedover gaten? Svaret burde gi seg selv. ved nærmere undersøkelse ser jeg at det er mine følelser ved denne konstaterende dommen, det er noe galt med. Og det er disse følelsene jeg burde stille spørsmålstegn ved, burde gjøre noe med. Og jeg vil også kunne konstatere at det også er disse føelelsene som er nærmest meg, og som det ergo er lettest gjøre noe med.

Mine psykologiske anfektelser kommer ikke av (har ikke som kilde) en sykdom på sinnet, i dette tilfellet, men av en syk dom. Det vil si, "feil" tanker, og "feil" følelser i forhold til tankene. Og begge disse to burde det være mulig for meg selv å jøre noe med!

°°°





























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen



























Tilbake til toppen
| Hjem | Tilbake til toppen | Vevkart | Søk | Kontakt meg! | Om disse sidene |